— Jeg var som de fleste av oss gjerne er, skråsikker på at alt rammer alle andre, ikke meg. Etter at sykdommen rammet, har livet fått en ny dimensjon, jeg betrakter det på en annen måte enn jeg gjorde tidligere. Med større takknemlighet og hengivenhet, mer nysgjerrighet og inderlighet, sier Bjarne Norevik.

Han opplever at han også er blitt mer emosjonell, lettere å bevege.

— Jeg har aldri vært en som har hatt problemer med å ta ordet i forsamlinger, men i min mors 75-årsdag begynte jeg å gråte da jeg holdt tale. Det er kanskje slik det er når man har vært gjennom en livssituasjon der døden har vært en av flere mulige utganger, filosoferer Norevik.

Sykdommen var også avgjørende for at han skiftet jobb.

— Jeg ble fylt av et ønske om å jobbe mer direkte mot mennesker. I takknemlighet for all den støtten og hjelpen jeg fikk, ville jeg så gjerne gi noe tilbake, så da jobben som regionleder i LHL ble ledig, nølte jeg ikke med å søke, selv om det betydde lavere lønn. Og da jobben ble min, ble jeg så glad at jeg bare måtte gjøre noe. Slik ble idéen om å gå til Oslo unnfanget, forteller Norevik.