• Jeg har merket at ting er galt, men vet ikke hvordan jeg skal gripe det an. Jeg har holdt på å stryke med flere ganger, sier Tore Møller (40).

Høsten 2008. Golfkrig-veteran Tore Møller sitter i Bjerkvik og grubler med et fryktelig press i hodet. Uranvåpen, nervegasspiller. Hva har alt gjort med ham? Så går gassalarmen.

I England har veteranen Ray Bristow en liste med 45 punkter. En oversikt over hans lidelser etter Golfkrigen i 1991. Ray er en av få som har fått dokumentert hva giftcocktailen gjorde ham.

For ti måneder siden fortalte BT hva Tore Møller og de norske medsoldatene ble utsatt for i Golfen i -91, og seinskadene de fikk. Forsvarsministeren gikk etterpå ut og lovet Irak-veteranene oppfølging. Hva har skjedd?


DER SITTER DE IGJEN. Like slitne som for ett år siden.

— Det har ikke skjedd noe. Ikke en dritt!, sier Gunnar Roger.

I november i fjor satt Lasse Slettvoll (46), Trond Blankvandsbråten (49) og Gunnar Roger Johansen (52) i den samme brune lærsofaen i kafeen på Oslo S og fortalte en historie det var vanskelig å tro på.

De fortalte om da de gjorde tjeneste i Saudi-Arabia under Golfkrigen i 1991. Om oppdraget NorMedUnitUNIKOM 1 på grensen mellom Kuwait og Irak etter krigen i den ekstreme varmen i ørkenen, oljebrannene, det elendige utstyret, om alle de sivile irakerne som døde eller ble lemlestet av minene i ørkenen.

Les de tidligere artiklene i serien:

_**Kap. I: Irakmarerittet ingen fikk høre om

Kap. II: Mørketiden**_

De fortalte om alle vaksinene og medisinene, om det hvite støvet som lå over alt, om alt de ikke visste. Og at de hadde gått rundt i nesten 17 år etterpå og blitt gradvis sykere. De fikk posttraumatisk stresslidelse, hukommelses— og konsentrasjonssvikt, søvn- og hudproblemer.

Men kanskje verst av alt: At ingen har tatt ansvaret for å hjelpe dem etter alt som skjedde.

Det ble mye oppstyr. Det ble intervjuer med forsvarsministeren, møter, debatter, avissaker til langt utpå våren. Noen konkrete løfter, et varslet lovforslag.

Og en samling på Sessvollmoen.

LØRDAG 29. MARS 2008. Trond Blankvandsbråten, Lasse Slettvoll og Gunnar Roger Johansen organiserer gjensynstreff for UNIKOM 1 i Sessvollmoen leir. Stemningen er oppspilt.

Dagen i forveien har nemlig forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen gått ut i Bergens Tidende og lovet hjelp og oppfølging av de seinskadede og glemte Irak-veteranene.

Etter BT-dokumentaren om Irak-marerittet i vinter hadde hun også varslet forslag til en ny veteranlov som skal gjøre det lettere for psykisk skadede veteraner å få erstatning.

BT har gjentatte ganger forsøkt å få svar fra Forsvarets sanitet og forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen. Den eneste som svarer er oberstløytnant Reidar Storvik. Han bekrefter at ikke noen ting har skjedd.

Dagen etter at denne saken sto på trykk, svarte forsvarsministeren på kritikken.

En amerikansk undersøkelse fra mars har dessuten slått fast at det er sammenheng mellom Irak-veteraners seinskader og giftstoffer de ble eksponert for i Golfen.

Statsråden sier i intervjuet med BT 28. mars: «Det er to undersøkelser. Den første er at vi har bedt Forsvaret vurdere den undersøkelsen som dreier seg om giftstoffene. Den andre undersøkelsen dreier seg om det er økt dødelighet og uførhet blant Irak-veteranene (...)».

To undersøkelser?

DEN NORSKE ENHETEN skulle egentlig bare drive et sykehus for FN-observatører i Umm Qasr. Men dette oppdraget ute i ørkenen, rett etter Irak-krigen i 1991, ble spesielt belastende.

13 av deltagerne, blant andre Blankvandsbråten, Johansen og Tore Møller, kom rett til Umm Qasr i Irak fra et oppdrag i Saudi-Arabia under selve krigen. I Saudi-Arabia måtte de spise piller mot nervegass. Piller som ikke var utprøvd på mennesker før, og som nå pekes ut som en av hovedårsakene til det såkalte golfkrigsyndromet. I tillegg hjemsøkte hyppige gass— og rakettalarmer dem som mareritt om nettene.

Etter hvert havnet nordmennene i en ekstrem situasjon i det sørlige Irak, der to millioner miner lå igjen etter Golfkrigen. I løpet av noen få uker tok den vesle sanitetsenheten imot over 100 mineskadede sivile irakere. Alt fra sjåfører til kokker måtte være med på operasjonene. Deltagerne ble utsatt for ekstreme påkjenninger, og måtte blant annet selv lage napalm som de brukte til å brenne kroppsdeler og operasjonsavfall.

Se bildefortellingen om mannen som reiste ut i fred og kom hjem til helvete: Her ble Tores liv ødelagt

Oljerøyken var tjukk, de oppholdt seg i et område der amerikanerne hadde brukt 700.000 granater med utarmet uran.

Men de visste ikke om dette hvite støvet som lå over alt var farlig.

PÅ SESSVOLLMOEN denne marsdagen har topper fra Forsvarets sanitet og Forsvarets Veteranadministrasjon meldt sin ankomst. De vil gjøre stas på veteranene fra Irak-oppdraget.

Men det er ikke toppene som kommer først. Der er Håkon Bråthen, han som alle trodde var død, han som ingen av kameratene har fått tak i siden 1991. Til og med politiet har vært koblet inn i forsøk på å spore ham opp.

— Du har vært savnet i mange år, Håkon, sier Trond Blankvandsbråten.

— Hvordan går det med deg? Spør Håkon.

— Jeg er ufør, går til psykiater, sier Trond.

Håkon er sjokkert over hvor mange av de gamle soldatkameratene som er blitt syke. Selv har han emigrert til Sverige, tatt nytt etternavn, Snekkersveen, og endret personnummer. Han er merket etter Golfen-oppdragene, han også. Husker at han fikk blødende tannkjøtt, og så var det disse nervegasspillene han måtte ta. Noen fikk tunnelsyn, mange måtte tisse hele tiden.

Håkon Snekkersveen hørte heller aldri noe fra Forsvaret etter den tøffe tjenesten i Golfen.

NÅ FÅR VETERANENE imidlertid høre fine ord i den gamle befalsmessen. Første taler ut er brigadér Kristin Lund fra Hæren, som var med å sette opp UNIKOM-avdelingen i Umm Qasr i april 1991.

— Det er lett å forstå at det føles som dette er en glemt operasjon. Soldatene vi sender ut nå får bedre oppfølging. Vi som reiste ut tidlig måtte betale for at tingene skulle bli bedre, sier hun og utbringer en skål for kongen.

Sjefen for Forsvarets Veteranadministrasjon, Jan Molberg, følger opp med hilsen fra forsvarssjef Sverre Diesen, «han setter veteranarbeidet høyt»

— Det er bestemt at det skal gjennomføres en egen undersøkelse av denne kontingenten. Lykke til videre i livet, sier Molberg.

Stabslege Håkon Lund fra Forsvarets sanitet sier at UNIKOM-gjengen ikke er glemt, at de vil bli fulgt opp.

— Dere gjorde mye som betydde mye.

Ny skål.

MEN EN MANN mangler på Sessvollmoen. Det er Tore Møller. I årene etter tjenesten i Golfen hadde han blitt sykere og sykere, med innleggelse på psykiatrisk sykehus, posttraumatisk stresslidelse og uførhet.

Han har vært på en måneds ferie i Thailand denne vinteren, etter at han fortalte sin historie i BTMagasinet. Det ble et fint avbrekk Men da han kom hjem til Bjerkvik i Nordland, kom en ny nedtur. Et vakuum. Rett før han dro på ferie fikk han beskjed fra Statens Pensjonskasse om å skrive ned alle enkeltepisoder, tid og sted, som kunne defineres som ulykke utover en «vanlig krigshendelse». Psykisk seinskade gir nemlig minimal sjanse til å få yrkesskadeerstatning, slik regelverket er nå. Det må en «ulykke» til.

Irak-marerittet hjemsøker Møller på ny. Han sender en tekstmelding og forklarer hvorfor han ikke er med på UNIKOMs gjensynsfest:

«Skulle vært der. Men trenger total fred og ro en tid fremover ... sover 12 timer i døgnet ... sliten av å være sliten.»

Tore Møller får ikke fred. Han grubler på alt han er eksponert for i Golfen, ikke minst utarmet uran og hva forurensningen, all giften i Golfen, har gjort med ham.

Det er tre år siden Tore Møller så den prisbelønte TV-dokumentaren på NRK om Siegwart-Horst Günther. Den tyske legen hadde vært i det samme området som den norske sanitetssoldaten, nøyaktig på samme tidspunkt rett etter Irak-krigen. Günthers dokumentasjon av hva krigens etterdønninger gjorde med lokalbefolkningen i Basra kom rett inn i stuen til Tore Møller.

Det var da det svartnet helt.

FREDRIKSTAD, VÅREN 2008. Samtidig som Tore Møller er nede for telling, har hans mor Rigmor Flygansvær kommet på banen. Sønnens åpenhet om skadene etter FN-tjenesten gjør at hun kan sette ord på det å være mor til en veteran. Hun skriver leserinnlegg, og kommer på TV 2. De skarpe innleggene gjør at hun blir valgt til leder av Veteranforbundet SIOPS.

Rigmor skriver brev til forsvarsministeren: «Jeg har i de siste 15 år samlet opp frustrasjoner, raseri, fortvilelse, depresjoner, lidelse og håpløshet over min sønns skjebne ...»

Hun ber om et møte:

«... jeg spør deg i den anledning om du kan sette av tid til å møte meg somrepresentant for SIOPS, og om du vil møte meg som mor. Jeg har et ønske om at vi skal ta hverandre på alvor ...»

To måneder etter forsvarsministerens løfte om oppfølging av Irak-veteranene har ikke noe skjedd.

Rigmor er oppgitt.

TORSDAG 5. JUNI 2008. Endelig møte på forsvarsministerens kontor. Rigmor Flygansvær og Anne-Grete Strøm-Erichsen gir hverandre et hjertelig håndtrykk. Rigmor får tilbake troen. Ingen konkrete løfter, men hun oppfatter statsråden som «en liten dame med et stort hjerte». Som leder av Veteranforbundet SIOPS fremhever Rigmor hvor tøft det er for de skadede veteranene selv å måtte grave frem dokumentasjon i møte med NAV.

Tiden renner ut. Rigmor får ikke tatt opp Irak-veteranenes sak. Forsvarsministeren er allerede forsinket og haster videre.

Noen uker senere må Tore Møllers mor trekke seg tilbake fra lederrollen i SIOPS. Sønnen hadde advart henne om hvor tøft det er å engasjere seg for dypt.

Rigmor går på en smell og er utbrent.

PÅ KAFEEN på Oslo S sitter de tre Irak-veteranene og rister på hodet.

— Det er trenering. Ansvaret er plassert hos Forsvarets sanitet, og der skjer det ingenting, sier Blankvandsbråten.

— Det er dette som er så frustrerende. Det gjør vondt verre, mener han.

Gunnar Roger Johansen fnyser.

— Det er mellom tolv tusen og fjorten tusen veteraner her i Norge som har vært i kontakt med utarmet uran i tjenesten sin. Og ingen av dem som sendte oss ned dit har tatt noe ansvar. Det er et spark i ræva! sier Johansen.

— For det minker på dem nå. Folk dauer som fluer. Det er mye kreft og sånn. Vi må gjøra noe sjøl. Vi er visst aleine om dette, sier han.

Er de det?

FEBRUAR 1991, i den britiske leiren i Al Jubail, Saudi-Arabia. Bare et par hundre meter unna forlegningen til Blankvandsbråten, Johansen og de 230 andre nordmennene sto en engelskmann på kne.

Mannen het Ray Bristow, og var fra Hull, England. Han var utdannet operasjonstekniker. Han lente seg over bårene til britisk tankspersonell og soldater fra fronten. De var hardt skadet, og det var Ray som skulle gjøre dem klar for operasjonsstuen.

Men han la merke til en ting. Soldatene som kom inn på mottaket var dekket av et fint, gråhvitt støv. Ray fikk støvet på hendene sine, det svevde rundt i luften, han pustet det inn, noe av det fant veien ned i lungene hans.

Ray følte seg litt slapp. Hver eneste dag siden han kom til Al Jubail hadde det vært vaksiner og tabletter. På en av pakkene sto det «pyridostigmine bromide». Andre medisiner fikk han ikke engang vite navnet på. Han var ikke forberedt på dette.

Heller ikke på det hvite støvet.

SEPTEMBER 2008. Småbyen Kingston upon Hull på Englands østkyst feirer seriestart for sitt nyopprykkede Premier League-lag. I et klassisk britisk forstadshus sitter 54 år gamle Ray Bristow i en diger stol som lener seg langt tilbake. Han holder godt fast i stokken sin.

Bristow har forberedt seg grundig til denne dagen. Sitter med øynene halvt gjenlukket, snakker sakte og systematisk om alt som har skjedd. I tre timer.

— Etter jeg kom hjem fra Golfen skjedde det merkelige ting. Jeg klarte ikke å løpe lenger, ble mer sliten. Jeg mistet sakte hukommelsen. Noe var forferdelig galt, men ingen lege klarte å finne ut av det.

Etter hvert ble han stadig mer kvelende trøtt, han fikk smerter og giktliknende lidelser. Han fikk krykker, så gåstol, og havnet til slutt i rullestol. Fikk kraftige anfall.

Det gikk fem år.

RAY SATT OG SÅ på fjernsyn en gang på vinteren i 1996. Det var en dokumentarfilm om den enorme mengden våpen som ble brukt i Golfkrigen i 1991. De fortalte at våpnene var fylt med utarmet uran. Og at støvet fra dette uranet lå som et teppe over krigsområdet hele den vinteren for fem år siden. De hevdet at støvet var livsfarlig.

— Jeg var sjokkert. Jeg visste ikke om bruken av uranvåpen før i 1996. Du kan tenke deg hva det gjorde med meg.

RAY BLE RASENDE. To år etter ble han invitert tilbake til Bagdad på en konferanse om skadevirkningene av uranvåpen. Trass i kraftige advarsler dro han til Irak igjen. Der besøkte han et sykehus. Han så barn med helt ubeskrivelige skader; kreft, hudsykdommer, abnorme fødselsskader. De fortalte ham at det var uranvåpnene som har skylden. Ikke noe annet kunne ha skapt så mye ekstrem skade. Ray får bilder av barna, til å ta med seg hjem.

— Det kommer alltid til å forfølge meg, det jeg så der.

I Bagdad traff han også en tysk lege, som gjorde et visst inntrykk ¿

TYSKLAND, SEPTEMBER 2008. Professor Siegwart-Horst Günther bor i et nedslitt hus i den vesle kystbyen Sankt Peter-Ording. På veggen henger utmerkelsen:

«The 2007 Nuclear-Free Future Education Award, Siegwart-Horst Günther, for hans modige medisinske bidrag og moralske varsling til verden om å være på vakt mot den giftige faren ved utarmet uran».

Den gamle legen med tropemedisin og epidemiologi som spesialfelt får høre historien om de syke norske Irak-veteranene, om Tore Møllers hudutslett, blødninger fra nesen, dotter av hår som han plutselig mistet i Irak.

— Utarmet uran, sier Günther. Kontant.

HAN ER 83 ÅR NÅ. Helsen skranter kraftig, og han er ensom og fattig. Huset er fylt med permer, papirer, bøker, dokumenter. Et livslangt arbeid som lege. Mye er knyttet opp mot kampen mot bruk av utarmet uran. På veggen henger hilsen fra Mor Teresa, en haug medaljer, og en attest fra Albert Schweizer, som han jobbet med i Afrika.

Günther var den første som antydet en sammenheng mellom bruk av utarmet uran og seinskader på mennesker.

— Jeg så barn i Irak som lekte med prosjektiler, i støvet fra utarmet uran. Barn som døde av leukemi, barn med massive utslett, barn som ble født med misdannelser, dyr som lå døde uten sår.

Günther ramser opp, men klarer ikke lenger å komme med lange resonnementer. Han viser til boken sin, den er full av en grusom bildedokumentasjon av det han så i Irak etter Golf-krigene. Dødssyke barn. Beskrivelser av sykdommer, nyrer og leverproblemer, kreft og symptomer han aldri før hadde sett i løpet av 40 års praksis som lege i Midtøsten.

Han refererer til likheter mellom lidelsene amerikanske, britiske og andre vestlige soldater og lokale irakere fikk etter krigen, det såkalte golfkrigsyndromet. Og genetiske defekter på irakiske barn og barn av allierte soldater, er like.

DEN GAMLE LEGEN sier han er blitt trakassert, forfulgt og aldri tatt alvorlig i Tyskland. I 1995 ble han kastet i fengsel og bøtelagt da han returnerte fra Irak med et utbrent prosjektil. Begrunnelsen var at det var radioaktivt og farlig. Günther er redd for å gå ut for dørene den dag i dag. Forteller at han er forsøkt kjørt ned tidligere.

Han mener det ikke er tvil lenger.

— Alt er klart nå. Utarmet uran er farlig.

Men Günther tror ammunisjonen er så effektiv at den aldri blir stoppet.

— Hvem skal stoppe bruken? Spør han.

I boken hans er Ramsey Clark, gammel justisminister i USA, sitert: «Hele menneskeheten er Siegwart-Horst Günther en stor takk skyldig ...»

I HULL begynner det å mørkne. Ray Bristow tar seg en pause. Han viser oss kontoret sitt, henter frem grufulle fotos av skadede irakiske barn på PC-en sin. Han forteller at han alltid tar trippel backup nå. Gjemmer alle bilder, dokumenter og research på svært hemmelige steder. For å være trygg.

For det skjedde utrolige ting den gangen i 1998, da Ray var i Bagdad.

Det ringte på døren, og konen Deborah åpnet. Der sto det to politimenn. De hadde ransakelsesordre med seg. De brukte mesteparten av formiddagen til å gå gjennom hver eneste skuff og skap i huset. Alle brev, DVD-er og mapper.

Til slutt tok de med seg Rays PC. Der lå medisinske opplysninger om Ray, research han hadde gjort, bilder og brev.

Ray forteller at bare noen timer etter lå det en lapp under hans hotelldør i Bagdad. Den var fra den amerikanske TV-kanalen CBS. De ville gjerne ha en kommentar til ransakelsen. Ray spør seg selv fremdeles:

— Hvordan fikk de vite om det så kjapt?

DET BLE LITT AV en historie. Hele verdenspressen var i Bagdad, og mange av dem omtalte razziaen hos Bristow.

Han dro hjem noen dager etter, og forventet å bli arrestert. Men det skjedde ingenting.

Bristow har aldri fått en begrunnelse for razziaen. Men han er ikke i tvil om at de var ute etter dokumentasjonen hans. Saddam satt fremdeles ved makten i Irak, og mange likte svært dårlig at han deltok på konferansen. Noen mente det var jevngodt med forræderi.

— Jeg tror bare politiet var desperate og engstelige for hva jeg satt på, sier Ray.

I MARS 2000 fikk Bristow et viktig brev. Avsender var The Uranium Medical Project i Lyndonville, New York, USA.

Brevet var underskrevet av legen Asaf Durakovic. Han skrev: «Testresultatene viser et betydelig nærvær av utarmet uran i urinen til denne pasienten». Med andre ord: Bristows kropp var utsatt for alvorlig uranforgiftning.

— Jeg er den første veteranen fra England som er testet skikkelig. Og den første de har funnet uran i kroppen på, sier Ray.

Uranet har ligget der i nesten 18 år nå, ødelagt indre organer, forstyrret hormonproduksjon og forårsaket alvorlige skader på Rays kropp.

Og Ray tenker på at det alltid kommer til å ligge der. Uran har en halveringstid på 4,5 milliarder år.

BRISTOW GIR OSS dokumenter. En liste over de 45 lidelsene han mener giftcocktailen fra Golfkrigen har påført ham. En liste over alle vaksinene og medisinene han fikk. Brev fra leger og eksperter i USA og Europa.

Bristow har reist mye og snakket om dette i hele verden.

— Jeg holdt på så lenge jeg kunne, helt til jeg ble for syk til å røre meg.

For i 2006 ble Bristow sengeliggende. Han ventet bare på å få dø, han hadde muskelsvinn, fedme og et begynnende hjerteinfarkt.

Så, i juni i år, satte legene ham på såkalt testosteronterapi. Da fikk han energien tilbake. Han kunne begynne å gå med krykker, så med stokk. Han tar fremdeles morfin for smertene, han sliter litt med balansen, men han er ute og går.

DAGEN ETTER går vi en tur langs elven Humber. Ray går alltid i fotballdrakt, hele året. Han fryser aldri, uranforgiftningen har ødelagt kroppens evne til å regulere temperatur.

Bristow kjører oss til den lokale veteranforeningen. Hull er blitt sentrum for veteranarbeidet i England nå. De har fire ansatte, og 1500 aktive medlemmer.

Kontorleder Maria Rusling forteller at det går fremover. Storbritannia har i alle tider vært en stor krigsmakt, og det har vært nesten umulig å nå frem med kritikk og krav om erstatning.

Helt til oktober i fjor. Da anerkjente det britiske forsvarsdepartementet golfkrigsyndromet. Statsråd John Hutton sto i Underhuset og bad ydmykt om unnskyldning for at de hadde behandlet en FN-veteran så dårlig.

Denne veteranen het Terry Walker, han døde sommeren 2007. Trolig av seinskader han fikk i Golfkrigen. Walker var også Ray Bristows kamerat.

Bristow tror ikke Terry døde forgjeves. Ray er blitt håpefull. Han ønsker at syke golfkrigveteraner skal få full krigspensjon. Og han vil jobbe for at uranvåpen blir forbudt for alltid.

— Det er dypt umoralsk, det de har gjort med oss, sier Ray.

— Jeg er overbevist om at det er mange flere som er syke der ute. Også i Norge.

BJERKVIK, NOVEMBER 2008. Tore Møller har jobbet som fiskeoppsyn og kommet seg gjennom sommeren uten de store nedturene. Han er såpass i form at han vil skrive ned opplevelsene han hadde i Golfen. Han må ta en konjakk og ta det helt med ro for å fikse det.

Lenger sør i landet har moren hans, Rigmor, fått ny kampglød. Hun går solo nå. Men har snart mange med seg. For hun har startet en boikottaksjon av internasjonal tjeneste inntil et bedre ettervern av soldater og oppfølging av veteraner er på plass.

Det er åtte måneder siden Tore Møller og de andre skadede Irak-veteranene ble lovet oppfølging og undersøkelse av forsvarsministeren. Tore Møller har ikke hørt noe om hjelp. Han synes det er for jævlig. Han er harm.

— Jeg merker at ting er galt, men vet ikke hvordan jeg skal gripe det an.

Han vil ha en sivil undersøkelse, stoler ikke på Forsvaret, vil aldri slippe en prøve tatt av dem av syne.

Han tenker på at han for et par år siden fikk målt at han har uran i kroppen. I øvre sjikt av det som er normalt å ha. Han er også den dag i dag plaget av utslett på kroppen.

Uvissheten og tankene rundt alt han er eksponert for plager ham. Det var også programmet om Günther og skadevirkningene som fikk ham til å ringe inn trusselen til regjeringskvartalet i Oslo i februar 2005. Tore Møller sa han satt på utarmet uran og kunne komme til å bruke det, og at han ville sette fyr på husene rundt, om han ikke fikk hjelp. Politiet beslagla en bitte liten bit av en klasebombe. Han fikk en bot på 5000 kroner.

Men ingen hjelp.

Ikke da og ikke nå.

TRE KARER SITTER i kafeen på Oslo S og forteller at de har hatt en jævlig sommer.

Slettvoll, Blankvandsbråten og Johansen er svært utålmodige.

— Av alt som ble sagt i vår, så er ingenting skjedd. Det er et klart løftebrudd, sier Blankvandsbråten.

Det blir stille. Så sier Johansen:

— Vi kan ikke stole på Forsvaret eller departementet. Derfor skal vi jaggumeg gjøre det selv.

Han sier at veteranene i SIOPS har satt i gang et eget arbeid for lage en helseundersøkelse. De ønsker å samarbeide med Rikshospitalet i Oslo.

Finne ut hva de har fått i seg, om de har uran i kroppen, hva tablettene har gjort med dem. Få laget et forskningsarbeid på dem som var i Saudi-Arabia og de som deltok i Irak-kontingenten i 1991. En doktorgrad, kanskje, forteller Johansen.

— Det vil koste millioner, men dette kan være den eneste løsningen for oss. Vi kan ikke vente lenger.

DET ER BARE LYS fra PC-en i stuen hjemme hos Tore Møller. Gassalarmen uler. Fra telefonen. Ringelyden er gassalarmen fra oppdraget i Saudi-Arabia, innspilt fra «Desert storm radio» Han vil ha den ringelyden, for å venne seg til lignende lyder. Han går inn på Google Earth. Penser seg helt inn mot feltsykehuset i Umm Qasr.

— Der sov jeg, og se krateret, sier han.

Tore Møller er fortsatt i Irak. Snart 18 år etter tjenesten tok slutt. Han tordner:

— Tenk hvis jeg skulle brutt så mange avtaler som forsvarsledelsen. Det er forræderi. Du er regnet som kanonføde og avskrevet som menneske uten rettigheter med en gang du forlater norsk grunn.

ETTERORD: Etter tjenesten i Irak ble det skrevet blant annet følgende i Tore Møllers attest:

«... Tore har i løpet av den tiden han har vært i tjeneste hos oss opplevd mye han ellers ikke ville fått muligheten til ... han har også fått en livserfaring som vanskelig kan måles... vi er meget godt fornøyd med å ha Tore sammen med oss i disse seks månedene og han har utført sine plikter og oppgaver på en særdeles tilfredsstillende måte ...»

Underskrevet. Tor Munkelien, major, sjef NorMedUnit/UNIKOM.

Munkelien er nå blitt leder i veteranforbundet SIOPS.

Diskuter behandlingen av norske FN-veteraner her.

Håvard Bjelland
Håvard Bjelland
Håvard Bjelland
Håvard Bjelland
Håvard Bjelland
KATRINE NORDLI
Rune Sævig
Rune Sævig
Rune Sævig
PRIVAT
Håvard Bjelland
Håvard Bjelland
Håvard Bjelland