Andelen pårørende som sier nei, har økt fra 25 prosent i 1994 til nesten 40 prosent i 2001. Tallene for 2002 peker i enda dystrere retning.

— Tallene er ikke tilfredsstillende, sier Torbjørn Leivestad, seksjonsoverlege ved Immunologisk institutt (IMM) til NTB.

Leivestad mener det er flere grunner til nedgangen. Mye avhenger både av hvordan helsepersonellet spør, forholdene rundt den avdødes sykdom og hvordan de pårørende er blitt tatt imot på sykehuset.

— Intensivavdelingene er ofte hardt kjørt. De kan ha stått på for å redde den avdøde, men det har ikke ført fram. Prosessen kan ha vært vanskelig både for stab og pårørende. En donorprosess er en helt ny jobb som vil ligge på toppen, sier Leivestad.

Han tror likevel mye kan gjøres ved å legge forholdene mer til rette rundt om på sykehusene. Bevisstheten må økes blant dem som jobber på intensivavdelingene, for mye avhenger av hvordan personellet behandler de pårørende, fastslår han.

Leivestad tror også at det må jobbes mer for å utnevne donoransvarlige leger rundt om på de 26 donorsykehusene i Norge. Hvis man ikke prioriterer dette arbeidet, vil problemene med å skaffe organer bli enda større, frykter han.

Spania best

Erfaringer fra andre land har vist at dette er veien å gå. Spania innførte ordningen med donoransvarlige leger for flere år siden.

— De lå langt etter oss for ti år siden. I dag er de best i Europa, forteller assisterende sjeflege ved kirurgisk avdeling på Rikshospitalet Dagfinn Albrechtsen

I Spania er tilgangen er omtrent 33 organer per million innbyggere. I Norge er tilsvarende tall 15, i USA 22. I europeisk sammenheng ligger Norge omtrent midt på treet. Men den som får ansvaret, må også gis tid og muligheter til å pleie det. Våre politikere vil gjerne ha den spanske modellen, men må også betale hva den koster. Det vi må vokte oss for, er å få en ordning for å tjene penger på å framskaffe organer, mener Leivestad.

Vanlige folk

Han understreker at det er viktig at de transplanterte og deres organisasjoner synes i mediene.

— En transplantasjon av for eksempel en nyre er en godt etablert behandling som kommer den alminnelige mann og kvinne til gode. Det er disse menneskene som kan få et nytt liv, takket være organdonasjoner. Det er ikke snakk om høystatusgrupper som kan kjøpe organer. Dette må folk være helt klar over.

Han tror ikke så mye på store informasjonskampanjer eller registerordninger, slik det ble forsøkt innført i Sverige.

— I Sverige kom det svar fra bare rundt 15 prosent av befolkningen og av disse sa 50 prosent nei til å stå i et donorregister. Samtidig gikk antallet donasjoner i denne perioden ned fordi det var så mye negativt oppstuss om saken, opplyser han.

Ikke press

— Det er viktig at den potensielle giveren og familien står helt fritt. Det må ikke forekomme press. Vi som transplanterer må ikke på noen måte kunne anklages for å gå på jakt etter organer. Og lojaliteten til det helsepersonell som behandler den døende, må være 100 prosent, sier Albrechtsen.

Han tror ikke helsepersonellet er mindre flinke nå enn de var på 1990-tallet da ja-prosenten var høyere.

— Dette kan også dreie seg om en trend i tiden. Det er mer egoisme i vårt samfunn i dag. Vi ser en nedgang i organdonasjoner også i andre land i Europa, men ikke i USA. Vi hadde jo trodd i vår enfoldighet at folk vet mer om hva transplantasjoner kan utrette og at det skulle gå glattere å skaffe organer. Så fra vår side har denne utviklingen vært en skuffelse, sier han.

(NTB)