NORGE 2012: Klimagassutslippene fortsetter å øke. Olje— og energiminister Ola Borten Moe jubler over nye gigantfunn på sokkelen. Samtidig er det full krangel i regjeringen om en enda større del av kuttene av klimagasser skal tas i utlandet.

INDRE MONGOLIA 2012: Nye svisjende turbiner popper opp på de forblåste, knusktørre slettene. Langt ute i den kinesiske ødemarken gjør Norge opp for egne utslippssynder med klimakvotekjøp til flere hundre millioner kroner.

Vindparkene som den norske stat har vært med å finansiere ute på steppene i Indre Mongolia skal i teorien erstatte kullkraft og annen klimafiendtlig energi i Kina. Samtidig skal den kompensere for tre millioner tonn av den CO2-en som slippes ut i Norge. Det tilsvarer mer enn halvparten av utslippene fra den norske personbiltrafikken.

Staten har bidratt til bygging av 420 vindturbiner i elleve forskjellige vindparker i Indre Mongolia, viser en gjennomgang BT har utført.

Til sammenligning var det ved årsskiftet 239 vindmøller i drift her i landet, ifølge tall fra Norges vassdrags— og energidirektorat (NVE).

Mange nordmennprotesterer mot å få vindmøller i nabolaget eller i nærheten av hytteparadiset. Samtidig har staten og norske selskaper har kjøpt kvoter som gir jevn inntektsstrøm til eierne av 38 vindkraftprosjekter i åtte utviklingsland. Bare i Kina har staten kjøpt utslippskvoter for mer enn 5,5 millioner tonn CO2 fra 21 forskjellige vindparker.

I LØPET AV femårsperioden 2008-2012 har staten brukt to milliarder kroner på kjøp av klimakvoter. Hvor mange milliarder som vil rulle ut i årene som kommer, vil regjeringens klimamelding trolig gi svar på. Vårens kanskje største politiske thriller skal gi oppskriften på hvordan Stoltenbergs rød-grønne regjering skal oppfylle egne løfter i kampen mot global oppvarming.

I Finansdepartementets Ap-styrte politiske ledelse er holdningen klar: Ja til mer kvotekjøp ute. Årsaken er at innenlandske kutt blir stadig dyrere, samtidig som prisen på internasjonale klimakvoter er i fritt fall.

FÅ I NORGE: Denne vindparken på Mehuken i Vågsøy er en av 19 i Norge.
ØYSTEIN TORHEIM

LOGIKKEN I SYSTEMET med kjøp av klimakvoter, eller utslippskreditter som de også kalles, er at økte utslipp i et rikt land som Norge skal motsvares av tilsvarende kutt i u-landene. Et nytt vindkraftverk i Kina får selge like mange klimakvoter som det blir beregnet at prosjektet vil redusere utslippene med, målt i antall tonn CO2.

Betingelsen er at vindparkeieren kan dokumentere at prosjektet ikke ville blitt bygget uten inntektene fra kvotesalg. Dette kalles addisjonalitetskriteriet og er den grunnleggende betingelsen for å oppnå FN-godkjenning. En slik godkjenning gir rett til å selge klimakvoter gjennom ordningen som bærer navnet Clean Development Mechanism (CDM).

HVIS PROSJEKTET ville blitt bygget uansett, undergraves hele systemet.

— Da øker de totale karbonutslippene fordi noen stater eller selskaper i de rike landene kjøper seg tillatelser til å øke sine utslipp, samtidig som utslippskuttene fra u-landsprosjektet ville funnet sted uansett. I praksis får altså industrilandene lov til å slippe ut mer klimagasser enn det Kyoto-avtalen tillater, uten at det fører til kutt andre steder, sier Barbara Haya, forsker ved California-universitet i Berkeley.

Haya har analysert 80 større prosjekter i Kina og India, både vindkraft, vannkraft og bioenergi. Hun saumfarte prosjektdokumenter og vurderte om prosjekter virkelig var avhengig av kvoteinntekter for å bli gjennomført.

Konklusjon? Det store flertallet av prosjekter ville blitt bygget uansett og representerer i virkeligheten ingen reelle utslippsreduksjoner.

- PROSJEKTUTVIKLERE går i gang selv om de risikerer å ikke få prosjektene registrert under CDM-ordningen. Jeg snakket med representanter for 12 ulike prosjektutviklere som sa rett ut at prosjektene ville blitt bygget uansett om de fikk selge utslippskreditter eller ikke, sier hun.

Haya forteller at det var overraskende lett å finne personer som ville fortelle om hvordan de trikset for å få adgang til kvotesalgsmarkedet. Lønnsomme prosjekter blir presentert som ulønnsomme for å bli godkjent.

250 MILL: Den norske stat har kjøpt klimakvoter for minst 250 millioner i Indre Mongolia i Kina.
CORBIS

— En konsulent fortalte meg at han lager to sett med investeringsanalyser. Det ene dokumentet sender han til FN-systemet for å vise at prosjektet ikke er finansielt levedyktig uten salg av kvoter. Når han så går i banken for å få lån til prosjektet, legger han frem en annen rapport som viser at prosjektet kan stå på egne bein økonomisk, sier Haya.

BERKELEY-FORSKEREN fant også at byggingen av 76 av 80 klimaprosjekter var påbegynt før alle berørte parter og lokalbefolkning fikk si sin mening om prosjektene. Denne høringsrunden er obligatorisk tidlig i godkjenningsprosessen. Norske virksomheter som Statoil, Statnett og Oslo Lufthavn har kjøpt kvoter fra flere av tiltakene som Haya studerte. Staten har kjøpt fra kvoter ett av dem, et vannkraftprosjekt i den kinesiske Hunan-provinsen.

«Det faktum at så mange registrerte prosjekter er ferdigbygget før de er blitt formelt godkjent for salg av klimakvoter, gjør at det er grunn til å stille spørsmål ved om de virkelig er avhengig av denne type finansiering», skriver organisasjonen Transparency International i en rapport om klima og korrupsjon fra 2011.

— Dette viser at de fleste prosjektutviklerne setter i gang trass i at det er en risiko for at prosjektene ikke vil oppnå godkjenning for salg av klimakvoter. Andre undersøkelser har vist at tre av fire FN-registrerte klimakvoteprosjekter på verdensbasis var i full drift da de oppnådde godkjenning, sier Barbara Haya.

Nesten alle søknadene som blir behandlet av FN-styret, passerer nåløyet. Frem til i dag er 213 prosjekter avvist, mens 3812 er godkjent.

ZLATA TURKANOVIC undersøkte i forbindelse med sin masteravhandling tre vindkraftprosjekter i den indiske delstaten Rajasthan. Her intervjuet hun en lang rekke aktører i vindkraftnæringen.

> Det store flertallet av prosjekter ville blitt bygget uansett og representerer i virkeligheten ingen reelle utslippsreduksjoner.

— De fleste var helt klar på at inntektene fra kvotesalg kom i tillegg til de andre inntektene fra salg av kraft og gunstige nasjonale støtteordninger. De betraktet kvoteinntektene som toppen på kransekaken. Vindparkene ville blitt bygget uansett, sier Turkanovic.

Hun viser BT et skriftlig svar fra lederen for Rajasthan Renewable Energy Corporation. Her svarer han et kontant «ja» på spørsmålet om mange av vindprosjektene i Rajasthan også ville blitt bygget uten kvotesalgsinntektene.

Turkanovic og Berkeley-forsker Barbara Haya er ikke de eneste som konkluderer med at svært mange av prosjektene bryter det grunnleggende kriteriet for å få selge klimakvoter til de rike i-landene. Den tyske kvoteeksperten Lambert Schneider har i en av sine studier konkludert med at minst fire av ti prosjekter som var godkjent før 2008 ikke bidro til utslippskutt.

Schneider er i dag ansatt i FNs klimasekretariat. I en e-post til BT skriver han at hans nye jobb gjør at han ikke lenger kan besvare spørsmål fra medier.

OGSÅ I RIKSREVISJONENS siste gjennomgang av måloppnåelse i miljøpolitikken fra 2010, blir det reist kritiske innvendinger til klimaeffekten av kvotekjøp i utlandet

«Det er stor usikkerhet knyttet til hvor store reduksjonene (utslippskuttene, red.anm.) faktisk er i forhold til det som blir hevdet i prosjektene», heter det i rapporten. Riksrevisjonens konklusjoner har så langt ikke vært noe tema i den politiske debatten om kvotekjøp eller klimakutt på hjemmebane.

Kvotesystemet til FN bygger på såkalte kontrafaktiske scenarier. Det betyr at man forsøker å beskrive hva som ville ha skjedd uten klimakvoteprosjektene. Slike fremstillinger av et tenkt utslipp er en vitenskapelig risikosport, mener flere eksperter.

Både Riksrevisjonen og Berkeley-forsker Barbara Haya slår fast det ikke finnes gode måter å teste om et prosjekt er avhengig av salg av utslippskreditter for å bli bygget, og dermed oppfyller addisjonalitetskravet.

PEER STIANSEN, seniorrådgiver i Miljøverndepartementet, møter fast i CDM-styret i FN. Stiansen er dermed i den indre kretsen av personer med størst innflytelse over hvilke prosjekter som blir godkjent og dermed kan innkassere potensielt gode inntekter i en årrekke.

KUTTER I UTLANDET: Staten har bidratt til bygging av 420 vindturbiner i elleve forskjellige vindparker i Indre Mongolia
SCANPIX

— Jeg kan ikke med hånden på hjertet si at vi ikke har gjort feil. For mange av prosjektene er det svært krevende å dokumentere og avgjøre addisjonaliteten, sier Stiansen.

Når BT viser til rapporter som viser at en høy andel prosjekter ville bli bygget uansett, svarer han:

— Når vi godkjenner et prosjekt er det fordi vi føler oss komfortable med at de har fulgt retningslinjene og er addisjonelle. Det sier seg selv at det ikke kan bevises en gang for alle om et prosjekt ville blitt gjennomført uten støtte fra CDM. Styret har jobbet i ti år med regelverket for å få frem best mulig informasjon for å sile prosjekter. Vi arbeider kontinuerlig for at hele systemet skal bli bedre, sier Stiansen.

SIGURD KLAKEG, avdelingsdirektør med ansvar for kvotekjøp i Finansdepartementet, sier at staten kjøper kvoter både direkte fra prosjekteiere og fra globale aktører som Morgan Stanley og Deutsche Bank.

- Gjør dere noen egen vurdering av prosjektene før dere kjøper kvoter?

— Staten kjøper bare FN-godkjente kvoter. Vi legger ikke opp til å overprøve de vurderinger CDM-styret gjør med hensyn til klimaeffekten av enkeltprosjekter. I samarbeid med vår kommersielle rådgiver, Point Carbon, analyserer vi prosjektene for å danne oss et bilde av sannsynligheten for at prosjektet blir godkjent av FN. Slik kan vi lage et anslag på hvor mange kvoter som forventes levert, sier Klakeg.

INDRE MONGOLIA opplever en formidabel vindmølle-bonanza. Regionen har fått utrolige 178 vindparker med til sammen tusenvis av turbiner de siste årene og nesten hundre nye prosjekter står på FNs venteliste for godkjenning. Finansdepartementets folk som inngikk avtalene om kjøp av klimakvoter fra vindparkene i Indre Mongolia har aldri satt sine bein der, trass i at kvotekjøpene fra disse vindparkene kostet staten minst en kvart milliard kroner.

Hva synes du om statens politikk? Bruk kommentarfeltet under.