Av Rigmor Flygansvær, mor til FN-veteran

DE VAR ØNSKET for utenlandsoppdrag i regi av FN og NATO. De ble valgt ut som representanter for Norge. De ble ansatt av staten. For en gruppe av disse 100.000 har deres bidrag for Norge og statlig ansettelse gitt alvorlige konsekvenser, på grunn av senskader etter oppdrag: De har mistet sine hjem, sin ektefelle, mistet kontakten med sine barn og øvrige familie. De har mistet sitt sosiale liv.

De har ikke hukommelse, de har kreft, de har psykiske problemer med kvelende angstanfall, de kjenner lukter og smaker som ikke er der, de ser og hører ting vi andre ikke kan observere. De har søvnproblemer, smerter i kroppen, depresjoner som lammer dem. Kan man fullt ut forstå noe slikt? Måneder og år – mange, mange år – deres sjel og sinn er blitt moset til et inferno.

KAN MAN FORSTÅ utmattelseskampen PTSD-ofrene (posttraumatisk stresslidelse) utkjempet – og kjemper – etter at de kom hjem? De har kjempet med sitt ødelagte jeg, mot hele maktapparatet i helsevesen og i NAV. De er blitt pisket frem og tilbake mellom legekontorer, apotek, spesialister og NAV i mange tiår. «Hvis ikke du fremskaffer det skjemaet, fremlegger den attesten, kan bevise, bevise, bevise og bevise ... så eksisterer du heller ikke for oss.»

De har måttet gå sin spissrotgang mellom maktens kontorer, finne ut selv hva de måtte fremskaffe, hva de måtte kunne dokumentere. De har måttet levere samme kopier i alle himmelretninger hvor de forskjellige kontorer lå. De er blitt møtt med en inkompetanse. Hva koster dette for et menneske, utarmet i kropp og sinn, pine seg gjennom møter og konsultasjoner? Posttraumatisk stressyndrom. For oss er det bare et ord. For andre; en diagnose i ICD-katalogen. For dem det gjelder er det deres liv. Et helvetes liv. PROBLEMATIKKEN for tidligere FN— og NATO-personell er ikke ukjent for storting, regjering og Forsvaret. Et streiftog i Stortingets historikk viser at det gjentatte ganger har vært tema, der forbedringsforslag er blitt nedstemt enten det gjaldt bevilgninger eller utredninger. Et eksempel er møtet i Stortinget 13. april år 2000 – Sak nr. 9, Innst.S.nr. 145 (1999-2000). Komiteens tilråding: «Tilrådes ikke.»

Jeg har ikke ord for den vrede jeg føler ved tanken på at Stortingets representanter er den sekundære årsak til unødvendig og langvarig lidelse påført våre menn, fedre, døtre og sønner ved å velge total ignorering av deres berettigelse for hjelp.

I 2001 VAR UTARMET uran tatt opp i Stortingets spørretime. Kan noen tenke seg den psykiske belastningen det innebærer for dem det gjelder å tenke på at det kan ligge en dødsdom å vente på dem på grunn av nærkontakt med utarmet uran? Som vet at det er krefttilfeller hos tidligere kolleger. Som vet om andre lands utredninger og konklusjoner – og som ser at eget land gir blanke i å ta ansvar. Alt de kan gjøre er å vente: Starter kreften i hjernen? I benmargen? I skjelettet? I bukspyttkjertelen?

Det virker derfor helt absurd å være vitne til de enorme ressurser som settes inn for kartlegging av en forsvarsansattes «golftur», kontra den totale ansvarsfraskrivelse for mennesker som i sin beste livsfase måtte ofre resten av sitt yrkesaktive liv på statens alter. De har alle som én vært med på å gi Norge som nasjon sitt gode renommé innen FN og NATO.

JEG BER DERE – ta dere tid til å lese de to dokumentarartiklene i Bergens Tidende om Irak-marerittet som nesten ingen fikk høre om. Les alle relevante linker. Les og forstå. Les og sett dere inn i hva norske politikere har unnlatt å gjøre i etterkant av dette oppdraget. Oppgrader dere på Forsvarets sviktende rutiner som ikke kan gi noe tall til NRK om hvor mange skadede de har, selv etter purring i to måneder. Nå mobiliserer vi – vi kommer til å bli mange.

Jeg ber dere nå; vis ansvar og sett deres ære i fortgang i denne saken. Det er snakk om politisk troverdighet og et kollektivt politisk ansvar, det er snakk om vår nasjons moral og ære.

Jeg vil minne om Kongens reise i Nord-Norge i 1992 hvor han i Kiberg ved minnebautaen over partisanene ba om unnskyldning på statens vegne for forfølgelse av partisanene, krigsheltene, 47 år etter krigen. Finnes det en konge i politikkens verden? Er det noen som er store nok til å stå frem og si: «Vi har ikke behandlet dere vel.»

SOM POLITIKER kjenner man intet til smerten, man ser ikke frykten, hører ikke ofrene. Jeg siterer oberstløytnant Jan Arnfinn Melberg i Veteranadministrasjonen i Forsvaret (25.07.07): «Mange er så syke at de ikke forstår at de har behov for hjelp.»

Jeg er ikke militær. Jeg er ikke politiker. Jeg er mor. Jeg har sett min sønn lide. Jeg har sett helsetjenesten som skal ivareta en slik lidelse. Jeg har sett inkompetansen på nært hold. Jeg har sett feilmedisinering. Overmedisinering. Jeg har sett fortvilelsen og raseriet over ikke å få skikkelig hjelp. Jeg har erfart psykiatriens uvitenhet om PTSD på grunn av medvirkning i operasjoner utenfor Norge. Jeg bøyer meg i støvet i respekt for min sønns kamp og hans styrke. Det har vært tungt å være mor.

For oss som familier har det også kostet å se våre egne stadig vekk være «der borte». Nå må dere hjelpe dem å komme ordentlig hjem. Helt hjem.

Aaserud Lise