24. juli 2011, Oslo Domkirke.

Statsminister Jens Stoltenberg holder en tale til det norske folk.

«En annen som er borte, er Tore Eikeland. Leder av AUF i Hordaland, og en av våre mest talentfulle ungdomspolitikere. Jeg husker han fikk hele landsmøtet i Arbeiderpartiet til å juble da han holdt et engasjert innlegg mot EUs postdirektiv — og vant. Nå er han død. Borte, for alltid.»

Høylytte, spontane hulk høres fra kirken. Statsministeren sliter med å holde tårene tilbake.

Fire døgn

Omtrent samtidig, vel 30.000 fot oppe i luften, sitter Ragnar og Torill Eikeland. De er på vei fra Oslo til Bergen, da statsminister Jens Stoltenberg offentliggjør for hele Norge at sønnen deres er blant de drepte på Utøya.

Det vet ikke foreldrene.

Hjemme på Valestrand på Osterøy blir de møtt av naboer og kjente som kondolerer.

Det skal gå fire døgn til før Ragnar og Torill får den endelige bekreftelsen på at Tore (21) er død.

Dagen etter talen i Domkirken ringer telefonen hjemme på Osterøy. En ydmyk statsminister har noe på hjertet. En unnskyldning.

Uforskyldt, er ordet Ragnar Eikeland selv bruker for å beskrive Stoltenbergs glipp.

— Verken jeg eller Torill har ett eneste vondt ord å si om statsministeren i dag. Det var fint gjort av ham å ringe og beklage. Vi innså nok at vi aldri ville få Tore hjem da vi reiste fra Sundvolden Hotel om kvelden 23. juli, sier han.

Fikk en telefon

22. juli. Den aller verste dagen. Ragnar Eikeland var på besøk hos svigermor på Osterøy, da de første meldingene om bomben i Oslo kom.

Halvannen time senere fikk han en telefon fra sønnen Robert, som hadde hørt de første ryktene.

Skyting på Utøya.

Ragnar og Torill kastet seg i bilen, kjørte hjem og fulgte nyhetssendingene utover kvelden.

De kom ikke gjennom til pårørendetelefonen. Til slutt fikk de tak i politiet, men ingenting var avklart.

— Vi befant oss i en hjelpeløs tilstand. Ikke får du vite noe, ikke vet du hva som skjer, og ikke vet du hva som har skjedd. Skulle vi hive oss i bilen og kjøre til Oslo, eller skulle vi bli her? Vi visste virkelig ikke hva vi skulle gjøre.

- Ringte dere til Tore?

— Nei. Vi ville ikke gjøre det, i tilfelle han hadde gjemt seg, eller lå i skjul mens skytingen pågikk.

Fortvilelse og håp

Ragnar kremter. Tar en lang pause.

— Jeg har fortrengt mye fra den kvelden og natten og kan ikke fortelle deg så mye om hva jeg gjorde. Det er borte fra minnet nå. Men jeg husker at det skiftet mellom fortvilelse og håp hele tiden.

Den natten ringte det noen fra AUF. De tilbød dem plass på et fly til Oslo grytidlig neste morgen.

Ragnar og Torill var på plass ved Sundvolden Hotel utpå formiddagen 23. juli, der pårørende og overlevende samlet seg. Etter hvert som timene gikk, så de stadig færre mennesker rundt seg.

— Det var forferdelig. Helt forferdelig.

Ventetiden

Først flere uker senere kom han på at han hadde snakket med en svært berørt kong Harald den kvelden.

— Det var så mange skjebner rundt oss. Foreldre, søsken og besteforeldre. Samtidig følte vi oss ikke som en del av det. Vi var der for å hente Tore hjem.

— Så gikk det opp for oss at de som satt rundt oss, var der av samme grunn som oss: Hente sine kjære. Vi følte en tomhet og en håpløshet som det er umulig å sette ord på.

Etter hvert skjønte de at de ikke ville få Tore hjem til Osterøy. Han ble drept på Kjærlighetsstien, der han ble funnet tett i tett med ni andre.

I morgen drar Tores familie tilbake til Utøya for å hedre 21-åringen, ett år etter.

SATTE SPOR: Tore Eikeland ble bare 21 år gammel, men rakk å sette spor etter seg. Han var viden kjent for sine talegaver, og blir av statsministeren betegnet som et sjeldent talent. Dette bildet viser Tore slik familien kjente ham best, en avslappet og fornøyd ung mann.
PRIVAT