Masseturismens vugge sto her, og vuggen gynger like taktfast denne vinterferien som for 50 år siden.

Torremolinos er ikke for reisende som skyr masseturisme. Ekte turister skal – i pakt med sitt image, få skjelvetokter av slike steder. Ekte reisende tar sine egne veier. Når det er slutt på veiene, drar «proffen» videre til fots, med hundespann eller 4-hjulstrekker.

Folk flest derimot, synes det er ålreit med charterfly til steder som Torremolinos på den spanske sørkysten. Standardturisten – flertallet i statistikkene, liker å finne irske puber, kinamat og Burger King i flamencoland. Det regnes som ferie å vandre sutalaus og kjøpekåt i butikker stinne av glorete T-skjorter, vesker og skinnjakker.

Storindustri Turisme er storindustri på Costa del Sol. Takterrassen vår i Torremolinos ligger midt i industristrøket. Vi gir opp å telle flyene som lander i ett bankende kjør på Malaga Airport. Lasten tømmes ut, midt i smørøyet. Sol og strand, vin og tapas er bare 15 taximinutter unna ankomsthallen.

Vestover ligger solbyene så tett at det knapt er råd å skille dem fra hverandre. Marbella, Fuengirola, Estepona, Puerto Banus, Benalmadena – og så videre – like til Gibraltar. Og hele veien – hoteller og villakompleks, skulder ved skulder – fra strandbelte til langt opp i fjellsiden.

Siden så mange oppegående mennesker oppsøker denne typiske spanske charterdestinasjon, må det finnes noe mer enn bomaskiner, strand og sol.

Når charterturisten blar i brosjyrer og guidebøker innser han kjapt at det er komplett umulig å gjøre Costa del Sol på en uke eller to.

Feriefolk flest blir aldri lei av Costa del Sol. Vi undres på hvorfor det som nærmest foraktes av reiseguruer, tiltrekker seg så ufattelig mange?

Vi leter etter rett svar mens vi bades i vintersol og teller etasjer og balkonger på kolossene. Vi prøver desperat å feste et sylskarpt blikk på fasadene, men kommer alltid ut av tellingen. Bomaskinene er en skog av kjemper med navn som oser av sol, Spania og ferie. Hotellene er døpt Costa Lago, Parasol, Sol Principe, Don Pedro – spanskere kan det ikke bli.

Spanske sjøfarere erobret land og fremmede strender over hele kloden for 500 år siden. Men den gamle kolonimakt har siden 50-tallet fått smake sin egen medisin. Solkysten deres ble oppdaget og okkupert av frosne chartersjeler fra nord. Men dette er erobrere som legger etter seg skatter, i form av kroner, rubler, euro og pund i uhorvelige mengder. Gevinstene høstes både av hotellkjeder, pizzabakere og illegale afrikanske innvandrere som selger CD-plater og solbriller fra sammenleggbare butikker.

Kilometerlange strender Sandstrendene i Torremolinos er kilometerlange, og ligger innenfor gangavstand fra bopel. I tillegg kommer hotellenes palmelunder, parker og svømmebasseng. Alt er lagt til rette for oss som bare har normal tilgang på fridager og feriepenger.

Strandpromenaden er til for både joggere og dem som trenger rullator. Det er tett mellom hvilebenker og små spisesteder med kelnere som snakker både spansk, engelsk, svorsk og tysk. Utenfor denne hellelagte paseo, venter en nystriglet sandstrand og blått badehav. Dette rekker for folk flest.

Sentrum og handlegaten Calle San Miguel og alle sidegatene ligger på platået over strandsonen. Shoppingstrøket er en støyende maurtue på dagtid, men det er jo en frivillig sak å gå opp dit.

Trendforskerne sier pilene peker mot individuell ferie på eksotiske destinasjoner. Late dager med lesestoff og solkrem er ut. Men i charterturismens vugge, kosmopolitiske Torremolinos – feies alle spådommer til havs.

Byen har ifølge egenreklamen noe å tilby alle kjønn og aldersgrupper. De unge danser på barene i de myke sommernetter, mens modnere årganger tar over scenen i den svale årstid. Midtvinters vaker kvikksølvet rundt 18-20+, og det er nok av vinteråpne vannhull og spisesteder.

Ideell for utflukter Turistmaskinen Torremolinos stopper aldri, og én årsak er at byen er en ideell base for utflukter, for eksempel til den svært så spanske storby Malaga, Picassos vakre fødeby. Buss, tog eller taxi – valget er ditt for en anstendig sum.

De som våger litt dristigere ekspedisjoner, drar vestover til Gibraltar og sjøveien over til Tanger, Ceuta og fortsetter innover i Marokko. Her finnes utallige muligheter – med og uten guide, i 4-hjulstrekker eller på kamelryggen. Utfluktsmålene tvers er kruttsterke blandinger av Afrika, Asia og Europa.

I innlandet bakenfor hotellkolossene på Costa del Sol, venter byer som Sevilla, Cordoba, Granada eller Ronda. Buss eller supertog opp fra kysten, og i Andalucía er det bare å forsyne seg av verdensarv og hvitmalt nusselighet, alt sammen pakket inn i eventyrlige beretninger om ulike herskende folkeslag – ikke minst maurerne, de arabiske besitterne som etterlot seg overdådige skatter.

Masseturismens vugge er faktisk perfekt for den individuelle turist.

MAGNE REIGSTAD (alle foto)