Av HALLGEIR OFTEDAL

Advokat Fegran mente at dersom Jan Helge Andersen blir funnet skyldig i samsvar med aktors påstand bør fengselsstraffen være 15 år, ikke 21 slik aktor har foreslått. Hvis Andersens egen forklaring legges til grunn bør straffen være 10 år.

Ada Sofie Austegard, som er mor til den jenta som Andersen drepte, reagerte hoderystende på forsvarerens påstand. Hun gjemte senere hodet i fanget på sin mann, da Fegran kom inn på spørsmålet om sikring av Andersen.

Advokat Ben Fegran: — Er drapet Andersen utførte gjort for å skjule en annen forbrytelse? Jan Helges forklaring er at den eneste grunnen til å drepe var redselen for Viggo og trusselen fra kameraten. Dermed kan ikke denne bestemmelsen komme til anvendelse.

Den andre bestemmelsen aktor har vist til er om drapet er utført under særdeles skjerpende omstendigheter. Drapshandlingen isolert sett drar i retning av særdeles skjerpende omstendigheter. Men under de spesielle omstendigheter drapet skjer ved at Jan Helge blir truet til dette av Viggo, trekker i retning av at det ikke er særdeles skjerpende omstendigheter.

Jan Helge skal etter min mening dømmes for et forsettlig drap og utuktig omgang med en av jentene.

Uansett må det i vurderingen tas med at de straffbare handlingene har skjedd under tvang og med trussel om drap. Aktor mener at det kvalifiserer til 21 år og dermed ikke vektlegger Jan Helges subjektive oppfatning, som skal ha stor betydning.

Advokat Fegran viste til at det er liten rettspraksis i saken hvor det begås drap under tvang,. Men de dommer som foreligger viser at slik tvang skal tas med i formildende retning.

Advokat Fegran: - De to tiltalte kan ikke behandles likt ved straffeutmålingen. Jan Helges tilståelse og hans bidrag til å få saken oppklart må telle. Det taler mot allmenne rettferdighetsbetraktninger at de to skal straffes likt, slik aktor vil.

Jan Helges detaljerte forklaringer for politiet har bidratt til oppklaring av saken. Det bør i seg selv lede til en straffereduksjon. Hvilke konsekvenser vil det få dersom det ikke gis straffereduksjon ved tilståelser. Det vil ikke være noe incitament ved å forklare seg eller tilstå, fordi det bidrar ikke til redusert straff. Politiet vil få problemer med å oppklare straffbare handlinger dersom det ikke gis ”premie”.

Det er tradisjonelt to toneangivende kriterier ved straffeutmålingen i drapssaker. Personlige forhold har minimal betydning, viser rettspraksis. Den objektive grovhet og forsettet er avgjørende. Truslene fra Viggo og bidraget til oppklaringen gjennom tilståelsen må telle. Vi må legge til grunn at Jan Helge følte seg truet. Det vil stride mot den alminnelige rettsfølelse at det ikke foretas et skille i straff mellom de to tiltalte. Den passive Jan Helge som er drevet inn i situasjonen, og den aktive Viggo. Et lite moment er Jan Helges alder da dette skjedde.

Retten står forholdsvis fritt ved straffeutmålingen fordi det ikke er rettspraksis på akkurat dette området.

Hvis han finnes skyldig slik aktor vil, bør straffen være omtrent 15 år. Hvis Jan Helges egen forklaring legges til grunn antyder jeg at straffen bør være 10 år.

Når det gjelder sikring er de sakkyndige uenige om Andersen lider av mangelfullt utviklede sjelsevner. Prinsippet om at enhver rimelig og forstandig tvil skal komme tiltalte til gode gjelder ikke i denne sammenhen. Retten står fritt til å velge, men bør velge konklusjonen til doktor Bakke om at Andersen ikke har mangelfullt utviklede sjelsevner. Under enhver omstendighet ikke kan anvende sikring, fordi den åpenbare gjentakelsesfaren ikke er tilstede. Sjansen for at Jan Helge Andersen knytter seg til en person med Viggo Kristiansens karakter når han slipper ut, er liten.

Sikring kan ikke ilegges, fordi vilkårene ikke er tilstede.

I forhold til erstatning mener jeg det ikke foreligger grunnlag for erstatning i forbindelse med drapet på den eldste av jentene. Det er ikke klar sannsynlighetsovervekt for at Jan Helge Andersen har medvirket til dette drapet. For den andre jenta erkjennes det at kravet om oppreisning er tilstede. Det er rettspraksis som er veiledende for beløpets størrelse.

I en slik sak som dette er det vanskelig å argumentere for og i mot et økonomisk krav. Det bestrides ikke at det er det mest forferdelige som skjer at foreldre mister sitt barn, og at penger kan ikke erstatte menneskeliv. Vi kommer aldri til å klare å sette oss inn i den situasjon foreldrene har.

Høyesterett har gått inn for en normert oppreisning med et beløp på 120.000 kroner når barn blir forsettlig drept. Ut fra dette bør beløpet være 150.000 kroner, et beløp som isolert sett er alt for lite, - men standarden er satt av Høyesterett.

Et for høyt erstatningsbeløp vil også være en papirbestemmelse. Blir beløpet for høyt vil ikke Andersen ha noen mulighet til å betale fordi han tross alt skal sone en betydelig fengselsstraff. Jan Helge skal også betale erstatning i forbindelse med utgifter, men ikke alt står i rimelig og naturlig sammenheng, for eksempel at det hentes barnevakt fra USA og at familien også drar til USA.

Fegran ba om at Andersen blir ansett på mildeste måte ved straffeutmålingen.