GRETHE er 32 år, og føler seg ikke lykkelig hvis hun ikke trener hardt minst en time hver dag, unngår søtsaker, kjøtt og annen mat som er rik på karbohydrater. Hun lever som en mønsterelev i forhold til bladene om sunnhet og helse som hun leser. Likevel er hun trøtt, blek i huden og kan ikke huske sist hun lo.

Hun gjør alt så veldig riktig, og det eneste hun ikke blir, er lykkelig.

For vennene hennes er det lett å se at noe er galt. Når de er ute, sitter hun bare og pirker i maten, og hun har sjelden tid til å treffe dem fordi hennes sunne ritualer tar så mye tid. Men hun har jo ikke noen spiseforstyrrelse, hun sulter seg ikke for å bli tynn eller overspiser og kaster opp.

Likevel har hun gått mye ned i vekt siste året. Og når man ser diettlisten hennes, er det ikke til å undres over. Hver gang noen prøver å ta dette opp med Grethe, blir hun sint og sier at de ikke forstår hvor viktig det er å ta vare på seg selv.

DEN NYE TYPEN spiseforstyrrelser er nok nettopp denne opptattheten av hva man spiser og ensidigheten i kostholdet som det kan føre til. For noen tar «sunnhetstankene» helt overhånd og blir en del av negative tanker og tvangstanker. Å spise noe feil fører til katastrofetanker og depresjoner.

Det kan være lett å falle inn i et slikt mønster -litt uskyldig trening og matbevissthet er ikke farlig. Det er når trening og mat overtar tankene på fulltid at problemet virkelig er der. Siden barndommen har vi dessuten lært oss at skjønnhet koster, og vi er altfor villige til å betale. Resultatet er at stoppsignalene som kroppen gir ikke blir tatt alvorlig.

FOR GRETHE begynte det hele med en kjærlighetssorg. Hun ble forlatt og brukte lang tid på sorgen som mannen etterlot seg. I løpet av disse månedene la hun også på seg – mange timers telefonsamtaler med gode venninner og intensiv trøstespising la en ring rundt magen som ikke akkurat gjorde Grethe gladere. Så hun bestemte seg for at det fikk være nok, at hun skulle begynne et nytt liv.

Dette nye livet var begynnelsen på en både ensom og destruktiv periode for Grethe. Tanken på mat opptok henne hele tiden, den var ikke mulig å unnslippe. Samtidig følte hun en enorm glede for hvert kilo som forsvant, hun kunne få til noe hvis hun bare bestemte seg. Det fikk henne til å føle seg flinkere, mer i kontroll over livet sitt. Kontrollfølelsen var så berusende at den snart var det eneste hun søkte — å kjenne at hun mestret. Dessverre var det kroppen som fikk lide, for treningsopplegget og dietten var på ingen måte tilpasset en yrkesaktiv kvinne med livsglede.

Å finne tilbake til sine egne grenser, sin egen idealvekt og sine egne lyster kan ta tid. Grethe hadde ignorert kroppens signaler om hva som var bra og dårlig både gjennom perioden med kjærlighetssorg og i perioden med overdreven sunnhet. Ved siden av terapi for å få bedre kontakt med hva hun egentlig ønsket seg og hvor hun stod i livet sitt, oppsøkte hun en ernæringsfysiolog. Det aller meste som er godt er også bra for oss, lærte hun seg der til sin store overraskelse.

KUNSTEN ER å variere, ikke bli for ensidig i forhold til mattype eller aktivitet. For Grethe var det en stor glede å spise sin første søndagsfrokost med egg og fersk loff med marmelade igjen, og å tilbringe en hel dag i pyjamas uten engang å tenke på trening. Kanskje det gamle rådet om at ting skal være gode for å gjøre godt likevel stemmer? Når først balansen er tilbake i livet, skal det mye til for å gjøre feil.

AV HEDVIG MONTGOMERY psykolog