Januartallene fra NAV, som viser at færre yrkeshemmede har tilbud om hjelp tilbake i jobb enn for ett år siden, er et dårlig tegn.

Etter hvert som arbeidsledigheten sank så det ut til at bedriftene åpnet dørene for grupper som tidligere strevet med å komme inn, eller holde seg i arbeidslivet. Dermed ble det lettere å nå politisk mål om at folk som hadde falt ut av arbeidsmarkedet, av sykdom eller andre årsaker, skulle hjelpes tilbake i jobb i stedet for å bli uføretrygdet.

Det hastet ikke lenger med å få de eldste arbeidstakerne til på gå av med pensjon, og for folk med flere års fravær fra arbeidsmarkedet på grunn av sykdom åpnet det seg muligheter.

Når det største problemet er mangel på arbeidskraft, sier det seg selv at viljen øker til å legge til rette for arbeidstakere som tidligere fikk nei.

Men oppgangstiden er over for denne gang, og arbeidsledigheten stiger raskt.

Dermed øker utfordringene for dem som jobber for å hjelpe yrkeshemmede tilbake i jobb.

Trolig er det fortsatt gode muligheter innen ulike omsorgsyrker, slik at en vei å gå er å omskolere folk til slike jobber. Og det er verdt å huske at det fortsatt er mange bedrifter som fortsatt går bra, og at det alltid vil være noen som ansetter folk, selv i krisetider.

Men når arbeidsledigheten øker vil flere såkalte ordinære arbeidstakere også jakte på disse jobbene.

Dermed kan arbeidsgiverne øke kravene til kunnskap og erfaring, nettopp hva yrkeshemmede skal få gjennom tilbudene om hjelp tilbake i arbeidslivet.

Derfor er det et problem om yrkeshemmede opplever at tilbudene til dem reduseres, samtidig som arbeidsledigheten stiger.