Det er snart ett år siden Gabrielsen skiftet beite og ble helse— og omsorgsminister. Mange stusset over at han ikke heller fikk reisepass som statsråd, for perioden i Næringsdepartementet var ikke akkurat noen ubetinget suksess.

Ville han virkelig greie seg bedre når han fikk ansvaret for det enorme helsevesenet? Det var ikke mange som levnet ham store sjanser.

Men se om ikke den blide sørlendingen med yrkesbakgrunn som assurandør har gjort en del spådommer til skamme! I disse dager er vi i hvert fall vitne til en myndig og besluttsom politisk leder som står i sterk kontrast til det han presterte i sitt «forrige liv».

Truer med fengsel

Det måtte et legionellautbrudd til før han satte seg skikkelig i respekt.

Eierne av kjøletårn har fått kniven på strupen. De fikk bare noen få dagers frist til å rense disse potensielle smittebærerne. Det var et ultimatum: Var ikke kjøletårnene rengjort innen klokken 24.00 natt til tirsdag, måtte de stenges. Punktum. Den som brøt påbudet, risikerer opptil tre års fengsel.

Ansgar Gabrielsen så med stivt blikk inn i fjernsynskameraet. Ingen kunne være i tvil om at dette var dødsens alvor. Den 50-årige pinsevennen fra Norges absolutte sørspiss, Lindesnes, lot seg ikke pille på nesen.

Vettskremt i hvit frakk

Fra første dag som helseminister ga han beskjed om hvor skapet skulle stå. Han hadde knapt gjort seg kjent på sitt nye kontor før han beordret full gjennomgang av konsulentbruken og anbudspraksis i sykehussektoren. Da var det nettopp avdekket et formidabelt overforbruk av konsulenttjenester ved enkelte sykehus, og alt som het anbudsregler var suverent satt til side.

Gabrielsen brummet og kommanderte, og vettskremt personell i hvite frakker flakset til alle kanter. Sjefen hadde satt seg i respekt.

Det viste på lang avstand at han trivdes mye bedre i sin nye rolle enn da han virret omkring som næringsminister uten å finne et eneste verktøy i verktøykassen. Hele hans væremåte var et tegn på at han omsider var havnet på sin rette hylle.

Da var han i mellomtiden nær sagt for lengst blitt avskrevet helt til topps i NHO. I hvert fall indirekte. På et møte i Bergen Næringsråd høsten 2003 utbrøt NHO-sjefen Finn Bergensen at regjeringen dessverre ikke hadde noen næringspolitikk. Mer knusende kunne det ikke sies.

Sosialt engasjement

Ommøbleringene i Bondevik-regjeringen var et lykketreff for Gabrielsen. At suksessminister Børge Brende ville forsøke å lete etter det verktøyet han selv savnet, og at Dagfinn Høybråten ønsket seg ny kappe, åpnet nye muligheter for Gabrielsen.

De som har arbeidet sammen med ham på nært hold gjennom flere år er likevel ikke så overrasket over at han begynte å blomstre. For det var i sosialkomiteen i Stortinget han begynte sin rikspolitiske karriere, og det var åpenbart der han trivdes best. Hans sosiale engasjement var sterkt og ekte. Hadde ikke Høybråten og KrF krevd denne teigen ved regjeringsskiftet i 2001, ville Ansgar Gabrielsen vært en sterk kandidat.

Ønsket seg flere kvinner

Men bildet av «puslingen» i Næringsdepartementet må likevel nyanseres. Vi skal ikke glemme at det var Gabrielsen som har æren (og noen vil heller si ansvaret) for at regjeringen knesatte prinsippet om kjønnskvotering i bedriftsstyrene. Det skjedde i 2002. Gabrielsen var øyensynlig mer uberegnelig enn hans kritikere forestilte seg. Han forsvarte hardkjøret mot de mannsdominerte styrene ved å hevde at det var uakseptabelt at det bare skulle være en andel på seks-sju prosent kvinner i disse styrene.

«Sørger ikke bedriftene for å rette opp denne skavanken frivillig, vil det bli lovpålagt,» sa ministeren og satte 2005 som frist.

Fortsatt er han ikke helt i mål, og for å gjøre en lang historie kort: Hordaland Høyre forsøkte på landsmøtet i vår etter beste evne å undergrave den prosessen han så heltemodig satte i gang. Det er fra sine egne man skal ha det.

<b>TAR GREP: </b>Ansgar Gabrielsen.
SCANPIX
<b>JOURNALIST: </b>Olav Garvik er journalist i Bergens Tidende.