JENS ELLEMUND KJELDSEN

«Skam dere». Slik sto det sommeren 1989 over hele forsiden av Dagbladet . Avisen fortalte at «TVs valg-grillere Tom Berntzen og Bjørn Hansen fikk seerne til å gå amok i går kveld. Både NRK og Dagbladet ble nedringt av rasende mennesker». Kvelden før hadde de hardhendt grillet SVs Erik Solheim. Seerne var forarget over journalistene og ga Solheim sympati og god karakter på meningsmålingen.

Denne episoden bør journalister huske på. Især dem som lager utspørringsprogrammer. Den mistenkeliggjørende journalistikken avslører nemlig verken politikerne eller styrker programledernes troverdighet. Tvert imot. Den undergraver både tilliten til demokratiet og til journalistene.

Også i år handler mange av spørsmålene i TV2s Utspørringen og NRKs Ærlig talt om motiver, mistro og mistillit. Det virker som om at forutsetningen ofte er at alt en politiker gjør og sier, gjøres og sies for å vinne makt. At en politiker kunne gjøre eller si noe fordi hun faktisk tror på dette selv, eller fordi hun mener at det er den beste politikken for Norge, det er visst ikke noen stor del av programmenes utgangspunkt.

Et vanlig grep i journalistenes mistenkeliggjøring er påpekningen av manglende konsistens. Den viktigste retoriske valuta for partier er troverdighet, og sentralt for troverdigheten er indre enighet. Politikeren må være enig med seg selv og ikke hele tiden skifte mening. Partiet må være i overensstemmelse med sin historie, politikken med programmet. Medlemmer må være enige med hverandre, og det samme må partiene i en regjering.

For journalistene er det altså muligheter nok til å fange politikeren i (tilsynelatende) selvmotsigelser og splid. Som NRKs Christine Præsttun og Rune Alstadsæter gjorde det i utspørringen av SVs Kristin Halvorsen i Ærlig talt . «Ingen politiske partier burde si ja til det!» sa den typiske kjernevelgeren for SV, da Alstadsæter spurte hva hun synes om oljevirksomhet i Barentshavet. Hun mente at SV burde «kjøre hardt på det når de kommer i posisjon».

Allerede før vi forlater SV-velgeren og går tilbake til utspørringen, fornemmer vi hvor det bærer hen: Kan denne velgeren virkelig stole på sitt parti? Ganske riktig, Præsttun spør: «Kristin Halvorsen, kan du love SV-velgeren din at det ikke vil bli drevet oljevirksomhet i Barentshavet, med SV i regjering?». Halvorsen sier at SV vil stå hardt på at miljøhensyn skal styre utviklingen i Barentshavet. Men det er ikke godt nok for Alstadsæter som avbryter med sitt grusomt lure avsløre-smil: «Sa du nå ja eller sa du nei? Kunne du love det?» Det kan Halvorsen naturligvis ikke, for det avhenger av eventuelle regjeringsforhandlinger. Men journalisten har allerede nå antydet at partilederen er uenig med sine velgere.

Halvorsen prøver enda en gang, og forklarer at SV vil stå opp mot de sterke interesser som ønsker å starte olje— og gassvirksomhet i Barentshavet. Da avbryter Præsttun, og sier at «disse interessene er jo blant annet Arbeiderpartiet, og de ligger jo an til å gjøre et veldig mye bedre valg enn dere».

SV er altså også uenig med sin kommende regjeringspartner.

Og begge journalister fortsetter: Kan du love velgeren din! Kan du love velgeren din!

Halvorsen er oppgitt: «Hør hva jeg sier da! Jeg sier at vi skal stå...» Men igjen avbrytes hun av Præsttun, som irettesetter med skolemestermine: «Du sier at dere skal stå hardt på, men det er ikke det samme som at du lover, ikke sant?»

Halvorsen forsøker å forklare at «noen områder er sårbare og må varig vernes, og så er det en del andre som ...». Enda en gang avbrytes hun av Præsttun, som har ferten av en selvmotsigelse: «Okey! Det betyr at dere kan åpne opp i noen områder i Barentshavet, da?»

Partiet er åpenbart også uenig i sin egen politikk! Om det virkelig er tilfellet vet vi ikke, for Halvorsen fikk aldri reell mulighet for å ferdiggjøre sitt resonnement. Den heroiske avsløringen når sitt klimaks, da Halvorsen igjen forsøker å si at SV vil stå opp mot de kreftene som presser på for oljeutvinning, og Præsttun slår fast at SV til og med er i splid med seg selv: «Noen av de kreftene, Kristin Halvorsen, er jo også innen ditt eget parti, lokalpartipolitikere i Finnmark, deriblant Olav Gunnar Ballo».

Hva lærte vi da av dette journalistiske forhør? At SV åpenbart er i splid med alt og alle, inklusiv seg selv. Hva SVs politikk for Barentshavet egentlig er, fikk vi dessverre aldri noe godt og utfyllende svar på.

Et annet journalistisk grep som underminerer politikernes troverdighet er kravet om korte svar på noe som krever lengre forklaringer. I Utspørringen skal partilederne svare ja eller nei på fem spørsmål. Spørsmålene innledes med en musikalsk fanfare og en skjermtekst som forteller at nå er det «Ja eller nei». Underleggingsmusikk slår stemningen an: Dette er spennende! Her skal det svares energisk, kort og fort, og den som ikke klarer det, jukser og ødelegger leken.

Da Erna Solberg likevel prøver å forklare hvorfor Høyres stortingsrepresentanter ikke uten videre kan stemme for adopsjonsrett til homofile par, avbryter Anne Wieder Aasen henne med et tvert krav om «Ja eller nei!» Da Kristin Halvorsen drister seg til å forsøke med en forklaring gir TV2s Ingvild Jensen henne et oppgitt «Men du kan altså ikke svare ja eller nei?»

Jensen gir ikke bare en nøktern konstatering av hva partilederen svarer. Hun gir også en bebreidelse av at Halvorsen ikke følger reglene og anklager indirekte politikeren for unnvikende å lure seg unna spørsmålet. Og hun insinuerer at slike folk kan vi ikke stole på.

Men det viktige i politikk er ikke om en politiker sier ja eller nei til noe. Det viktige er hvorfor hun gjør det.