— Staten har siden Den andre verdenskrig hatt muligheten til å bygge opp et skikkelig apparat for skadde veteraner. Det har de aldri fått til, sier Helge Høgh.

59-åringen sitter på sin faste plass i sofaen i stuen på Sotra. Ved siden av ham ligger en stabel med papirer. Det eldste dokumentet er 64 år gammelt, og dømmer hans far, Lars Martin Høgh, til den visse død. Det nyeste er Helges egen livshistorie. Det er sterk lesning.

Les også: Beklager boikott

— Så lenge Forsvaret ikke kan garantere et verdig liv etter skade påført i FN- eller NATO-tjeneste, oppfordrer jeg alle til å utsette slik tjeneste til skikkelig oppfølging er kommet på plass, mener Høgh.

Satt på «dødslenken»

Like før julaften i 1944 sto en Gestapo-offiser i kjelleren under nazihovedkvarteret i Veiten i Bergen og brølte. Han løftet en gummikledd kølle av stål, en såkalt «totenschläger», og slo den med all kraft mot høyre side av Lars Martin Høghs hode.

Det var ikke meningen at 18-åringen skulle overleve. Unge Høgh hadde allerede i 1940 løyet på alderen, meldt seg til tjeneste for den norske hæren, og kjempet mot tyskerne. Etter kapitulasjonen hadde han gått under jorden og drevet aktivt motstandsarbeid.

De fire årene under krigen hadde han spredd løpesedler, han hadde vært med på å brenne ned et knottlager, han hadde sprengt en rørgate i Munkebotten, og han hadde ranet en skobutikk for å skaffe penger til motstandsfolkene som gjemte seg i Masfjorden.

Så da han omsider ble arrestert i en dekkleilighet i Bergen den 16. desember 1944, ble han raskt dømt til et liv «utenfor det nordiske fellesskap», som tyskerne kalte det.

Lars Martin Høgh skulle dø. Og ble plassert på den såkalte «dødslenken» i Espeland fangeleir.

Slet med nervene

Helge Høgh ble født i 1948. Da hadde faren fremdeles det dype søkket i hodet. Det var den eneste synlige skaden. Men de indre skadene var trolig verre.

— Det ble jo ikke snakket så mye om dette den gangen. Det var heller det at alt ble så strengt, at vi måtte være stille fordi far skulle hvile. Men etter hvert så vi at noe var åpenbart galt med far. Han ble aldri den samme igjen, forteller Helge.

Trolig var Lars Martin Høgh grundig traumatisert av torturen og angsten under fangeoppholdet. Det var frigjøringen som berget livet hans. Men senskadene ble han aldri kvitt.

Det var dårlig med penger, bolignøden var stor, og far Høgh slet med «nervene», som de sa den gangen. Han var flere ganger til behandling hos psykolog på det som den gang het Neevengården sykehus i Sandviken. Uten at det hjalp betydelig.

Først mot slutten av 1950-tallet, nesten 15 år etter krigens slutt, kom krigspensjonen.

Etter at denne var på plass, fikk Lars Martin Høgh et verdigere liv. Og det syns Helge Høgh er litt bittert å tenke på.

Ikke minst siden han nå er på vei inn i en lignende venteprosess selv.

Mistet selvrespekten

Helge Høgh er egentlig ingeniør og selger av yrke. Men allerede i 1982 dro han i FN-tjeneste til Libanon, akkurat den sommeren Israel gjennomførte sin svært omstridte invasjon i Libanon. Høgh havnet midt i en krigssituasjon, israelske tanks kjørte rett gjennom det norske området i FN-sonen.

Etter et halvt år dro han hjem, og ante knapt at oppholdet hadde satt spor for livet. Han levde et normalt, sivilt liv helt til begynnelsen av 90-tallet. Da fikk han igjen oppdrag i Libanon. Og denne gangen var det enda mer dramatisk. Høgh ble ofte sittende alene med ansvaret for soldater og materiell, og det var mange dramatiske og livstruende episoder.

Etter denne perioden var det nesten umulig å føre et normalt liv hjemme. I sin egen historie skriver Høgh:

«Da jeg reiste ut igjen i oktober 1995, virket som om jeg ikke kunne leve et normalt liv lenger. Jeg hadde mistet selvrespekten og troen på meg selv, lysten og troen på et normalt og trygt liv som sivilist var borte».

Klarte ikke koble ut

I disse årene begynte Høgh å utvikle en intens rastløshet. Han sier selv han bevisst satte seg i situasjoner der han hadde kontroll, skiftet jobb ofte, ville egentlig bare ut igjen.

«Da den israelske hæren invaderte Libanon sommeren 2006, skjedde det noe med meg», skriver Høgh.

«Etter å ha sett krigsscener fra kjente steder fikk jeg utover høsten et voldsomt tankejag og flashbacks med filmer og bilder med farge og lukt. Søvnproblemene ble større, og marerittene ble flere. Og jeg klarte ikke å koble dette ut».

Høgh forteller at han hele tiden er i høy beredskap for farer som kan dukke opp. Han blir stresset av å gjøre normale ting som å gå på kjøpesenter alene, eller på store, åpne plasser eller i store folkemengder.

Ble sykmeldt

Med fars etterkrigshistorie friskt i minnet, skjønte Helge Høgh at han måtte gjøre noe. Han kontaktet lege i oktober 2006, og har gått til militærpsykologen på Haakonsvern det siste året. Siden 12. februar i fjor har han vært sykmeldt.

Høgh fikk diagnosen posttraumatisk stresslidelse (PTSD), som knyttes direkte til hans opplevelser under tjeneste i Libanon og Bosnia.

«I løpet av 2007 har den stolte offiseren forsvunnet ut av meg, og jeg sitter igjen med angst, mareritt, panikk, søvnproblem, dårlig konsentrasjonsevne og ikke minst mangelen på følelsen av å mestre», skriver Høgh.

Kvir seg

Helge Høgh har god kontakt med gamle veterankolleger. Og han vet at flere av dem er blitt svært syke, og har i tillegg slitt i årevis med å få erstatning for senskadene sine. Høgh er helt i begynnelsen av prosessen for å få anerkjennelse og erstatning for sykdommene sine. Og han vet at det kan ta tid.

— Jeg kvir meg litt for å gå i gang, det må jeg innrømme. Men jeg kommer til å gå helt til rettssak med dette, om det skal være nødvendig, sier Høgh. Han er rystet over historiene om hvordan veteranene blir behandlet.

— Dette er ikke verdig i ett av verdens rikeste land. Nå må veteraner få den verdighet de fortjener, og en økonomi de kan leve av, mener han.

For mye krig

Helges far levde helt til 2005. Lars Martin Høgh ble en legende for gamle motstandsmenn. Han var også med på å etablere stiftelsen som driver Espelandsleiren, som et museum over hvordan nazistene behandlet sine fanger. Helge var selv medlem av stiftelsen en stund.

— Det var der far satt og ventet på å bli henrettet i 1944. Men jeg måtte takke nei til gjenvalg på grunn av mine lidelser, forteller Høgh.

— Alt som har med krig å gjøre er blitt for belastende for meg.

Synspunkter? Diskuter saken her.

KRIGSARVEN: I 2007 fikk FN-veteranen Helge Høgh (59) diagnosen posttraumatisk stresslidelse. Da skjønte han hva faren Lars Martin måtte slite med i alle år. Lars Martin Høgh var med i motstandsbevegelsen under 2. verdenskrig. Han var utsatt for harde avhør og mye tortur.
Odd Nerbø
MÅTTE KJEMPE: På dette bildet er krigsveteranen tilbake i Gestapohuset i Veiten i Bergen. Etter krigen måtte han kjempe i mange år for å få krigspensjon.