Tidligere denne uken la Norad frem en selvkritisk rapport om norsk bistand. Som BT skrev tirsdag, er vår bistand på vel 20 milliarder kroner relativt sett ubetydelig. Den utgjør 2,6 prosent av den rike verdens innsats mot fattigdom.

Rapporten viser at det er vanskelig å snakke om norske resultater og at Zambia har hatt en dårlig utvikling til tross for 40 år med bistand.

– Hvordan man vurderer resultatene, kommer hva man måler ut fra. Hvis målet er å redusere verdens fattigdom, blir norsk bistand en dråpe i havet. Men isolert sett, har Norge hatt en rolle i enkeltprosjekter som har gitt resultater. Når det gjelder Zambias manglende fattigdomsreduksjon, er det vanskelig å si om det skyldes mislykket bistand eller handler om fall i kopperprisen og ineffektiv offentlig sektor. Uten bistand hadde situasjonen sannsynligvis vært mye verre, sier Jerve.

Stadig mer politisk

Siden 1982 har Jerve forsket på bistand. Han er tilknyttet Chr. Michelsens Institutt (CMI) på Fantoft, men har også ledet bistandsprosjekt i Tanzania og jobbet for Verdensbanken. Han har derfor gjort seg opp en del meninger om bistandspolitikk. Og han er forbauset for hvor lite debatt det vakte at utviklingsminister Erik Solheim også ble miljøvernminister.

– Jeg er kritisk til denne dobbeltrollen. Ikke først og fremst på grunn av tidsspørsmålet, Solheim har stor kapasitet, men fordi det fører til økt politisering av bistanden. Nå blir også miljø brukt som argument for å gi bistand. Solheim tenker hva som bør gjøres i verden og så gir han penger ut fra det, uten å ta nok hensyn til mottakerlandenes behov.

– Solheim mener vel at all bistand i praksis er politisk motivert?

– Han snakker ofte om at bistand er politisk og at vi må bruke den til å skaffe innflytelse. Men dette prinsippet har vist seg å være lite effektivt, noe erfaringer med Verdensbanken og amerikansk bistand bekrefter. Hvis man hele tiden styrer store pengebeløp til populære politiske tema, blir konsekvensen mindre effektiv bistand. Fordi den blir mindre langsiktig, man hopper fra tema til tema. Og det er ikke sikkert man når frem til de som har størst behov.

– Dette er omtrent den samme kritikken Dagfinn Høybråten i KrF har servert?

– Politisering av bistand er en utvikling som har pågått i flere år. I Norge startet den under forrige regjering, men ble forsterket med nåværende rød-grønne regjering. Høybråten er uenig i en del av Solheims temavalg, men jeg tror også han er med på tankegangen om å definere egen agenda i forhold til norsk bistand.

Tilbudsdrevet bistand

Jerve etterlyser den gamle bistandstanken der det var akseptabelt å drive bistand uten store politiske mål. Han er mot snillisme og mener det er viktig at bistanden blir mer «businesslike»:

– Vi må stille krav til mottakerne, og pengene må bli brukt etter intensjonene. Men vi bør komme vekk fra tilbudsdrevet bistand der vi løper etter fattige land styrt av vår egen agenda, og gir penger til prosjekter som egentlig ikke er etterspurt. Hovedproblemet til mange fattige land er ofte kapasitet til å forvalte pengene.

Jerve etterlyser nytenkning om hvordan vi forvalter våre bistandsmidler. For å sikre at bistandspengene brukes på rett måte, foreslår Jerve å gjøre forsøk med etterbetaling. Mottakerlandene kan f.eks. låne penger til avtalte prosjekter som giverlandet betaler når de er ferdigstilt.

– Alle giverorganisasjoner opplever et press for å få pengene ut før neste budsjettår. Men i stedet for å presse pengene ut, vil det være bedre å opprette fonds som gir mulighet til mer forsiktig og gjennomtenkt bruk av pengene.

Hva mener du om norsk bistand? Si din mening her.

VAKTBIKKJE PÅ FANTOFT: Alf Morten Jerve har forsket på bistand siden 1982 og ønsker mer debatt om bistandspolitikken. ¿ Norsk og vestlig bistand generelt, blir stadig mer styrt ut fra giverlandets interesser, sier CMI-forskeren.
Odd Mehus