I mørket er de vanskelig å få øye på. De er så langt unna sentrumsgatene at de får være i fred. Dessuten går ingen inn i dette 100 meter lange beltet av stein frivillig. Like ved trikkeskinnene og skjult av en av Oslos største inn— og utfartsårer, blir de ikke jaget.

Fra gangstien ser vi ingen. Ut i kvelden roper tolken et navn. Etter noen sekunder kommer et nølende svar fra steinhaugene. Da øynene våre har vent seg til mørket, ser vi et hode som stikker opp. Og der er gloa fra en sigarett.

Steinene er lumske. De flytter på seg når noen går på dem. De er store nok til å gjøre skade. På ustø ben og uten lys famler vi oss inn, og innser:Romfolk sover her. Vi snubler nesten over dem. De har flyttet steinene til side og laget små groper. I bunnen har de plassert småstein. Deretter papp, den blir fuktig etter noen timer. På pappen et teppe, og over teppet fullt påkledde mennesker med noe over seg: En har et ullteppe. En annen en sovepose. En tredje en dyne uten trekk.

«Nummer 17»

Hjemmet deres kaller de «pe saptespe» - «nummer 17». Navnet har de hentet fra trikkelinjen som stanser her. I andre deler av hovedstaden bor romfolk i brakker, telt, under presenninger og i biler så trange at de må sove med bøyde knær. Hvor mange er de? Ingen vet. Hvor mange blir de i sommer? Ingen vet.

Under firefeltsveien ved Sinsenkrysset sier beboerne «vi kunne hatt tusen dyner, likevel ville vi ha frosset». Noen vinterkvelder er så kalde at de spør hverandre: «Kommer vi til å våkne igjen?». Når de våkner midt på natten, reiser de seg og begynner å gå på vaklende steiner før de begynner å slå løs på musklene sine «for å få blodet til å bevege seg igjen». En faller stygt mens vi er her. Han begynner å blø.

MØRKET HAR SENKET SEG: Vasile Petre (bak) og Ion Gheorge gjør seg klar til en ny natt under Sinsen-krysset. Det er null grader og sur vind, men de har opplevd langt kaldere netter enn denne.
JAN THOMAS ESPEDAL

— Hundene i Norge sover bedre enn oss, sier Dumitru Gheorghe (53).

I gropen ved siden av ham ligger en hvithåret kvinne. Det er hans 73 år gamle mor, Maria Preda.

Kan dette være bedre enn å være i Romania? De svarer ja. Nettene er uutholdelige, men om dagen gir folk dem penger. De får gratis mat. I hjemlandet har de ingenting, sier de. Over hele byen synger romfolk dette refrenget.

Klokken nærmer seg 23. Ghinea Armeanca (43) kommer fra sentrum med digre søppelsekker over skuldrene. Hun skal sove mellom steinene. Tidligere i år hadde hun sønnen sin på 17 år sammen med seg. Han fikk astma. Mange forteller at det har bodd mellom 40 og 50 romfolk her hele vinteren. De er redd for politiet, for at de skal miste overnattingsstedet sitt. Men Norge vet.

Rusken-kontoret i Oslo fikk nylig denne e-posten fra en borger:

«For å levere min datter på ett år i barnehagen må jeg krysse under broene ved Sinsenkrysset. Under broene oppholder det seg på nettene/dagene romfolk som tenner bål, lager mat, sover og gjør fra seg. Da jeg i går gikk fra Maxbo og undergangen ved trikkeskinnene så jeg at det flere plasser ligger menneskelig avføring oppe på kampesteinene som er lagt ut for å hindre at folk oppholder seg der. (...).Du kan tenke deg hva som skjer når det blir ti grader varmere ute eller mer. (...) Det er fryktelig at jeg må ta med min datter gjennom dette hver dag».

En kvinne kommer ut fra en annen mørk del av steinbeltet, og roper: - Gå vekk! Vi vil sove!

På ryggen har hun slagordet fra Maxbo-butikken 50 meter unna: «Klart du kan».

Den nedslående rapporten

Søndag 7. april publiserer Amnesty International en rapport om romfolket. Den er nedslående. Amnesty mener at halvparten av Europas mellom 10 og 12 millioner romfolk (6 millioner av dem bor i EU-land, anslår Europarådet) er ofre for etnisk diskriminering:

De får ikke jobb eller god utdanning. De er ofre for rasediskriminert vold. De tvangsflyttes, noen ganger til forurensede områder. Rombarn må gå på skoler som bare er for romfolk, eller de plasseres på læreinstitusjoner for barn med mentale handicap. 20 år etter at Tsjekkias president Vaclav Havel kalte romfolket «selve lakmustesten for det siviliserte samfunnet», skriver Amnesty:

«EU er stolt av å ha vært fundert på prinsippene om frihet, respekt for menneskerettigheter og grunnleggende rettigheter. Den daglige diskrimineringen av romfolk viser på en grell måte hvordan de (...) ikke har klart å oversette disse prinsippene til likestilling for en av Europas største etniske minoriteter».

Bandet uten instrumenter

Mandag 8. april er det fest på Historisk museum i Oslo. Norge feirer romfolkets internasjonale dag. Likestillings- og diskrimineringsombudet og en statssekretær er blant som dem som kommer inn på rød løper. De beveger kroppen i takt til musikken fra syvmannsbandet Gypsies på scenen.

Konserten var lenge var i fare. Kvelden før nasjonaldagen spilte fire av Gypsies-medlemmene i Frognerparken for å få penger.De hevder at de ikke ble advart før Oslo-politiet tok instrumentene deres.Politiet har en omvendt versjon.

Noen timer før festen skulle starte, fikk musikerne instrumentene tilbake. Sammen med 28.000 kroner i bot for ordensforstyrrelse. Likestillings- og diskrimineringsombud Sunniva Ørstavik aner ikke det da hun taler i mikrofonen:

— Dette er en dag vi ikke feirer uten en viss skamfølelse. Romfolk er det mest utsatte og diskriminerte folkeslag i Europa. Også her i vårt lille, trygge land.

Kvinnene på jernbanestasjonen

Romkvinnene vi snakker med utenfor Oslo sentralbanestasjon er ikke glade. Det er sol, men de er fortvilet.

Cecilia Sandu (39):- Jeg tigger 100 kroner hver dag, noen dager 150. Jeg sender hjem 500 kroner i uka. Politiet sier at jeg ikke får gå eller stå mens jeg tigger, de sier "sitt". Asfalten er som is. I natt sov jeg én time fra klokken 4 på sentralstasjonen. Vi får sitte, men når hodene tipper, blir vi jaget.

Maria Gherge (41):- I natt sov jeg i en bil. Jeg har tre barn hjemme. Jeg vil bare ha jobb. Hva det beste med Oslo er? Ingenting.

Gheorghita Ihaltea (55):- Jeg har vært her i 13 måneder. Jeg har seks barn. Mannen min er død. Fremtiden min er ikke lys. Men her vet jeg at jeg vil overleve. Jeg kom ikke hit for å drepe eller stjele.

«De lever av å stjele»

I bokenBegrav meg ståendesiterer forfatteren Isabel Fonseca en offentlig anklager fra Romania. Han sier: "Hver eneste én (av romfolket) har på et eller annet tidspunkt forbrutt seg mot loven. De lever av å stjele."

Hvorfor sier nesten alle romfolkene vi snakker med uoppfordret at de ikke stjeler?

Under Sinsen-krysset roper en mann til oss: «Du finner meg aldri med hendene i en annen manns lomme. Jeg er ikke interessert i syv år i et fengsel med obligatorisk norskundervisning».

Kåre Stølen, stasjonssjef på Grønland politistasjon, sier hør, dette er viktig:

— Si at jeg går ut på byen og gjør noe galt. Selv om jeg er fra Bergen, så er det ikke sagt at alle fra Bergen er kriminelle.

Men: Er romfolk kriminelle?

— Det er den gruppen som var mest registrert for kriminalitet i fjor. Lommetyveri, grovt tyveri, alle typer kriminalitet, sier Stølen.

Også på offisielle norske brevark omtales tiggerne fra romfolket i lite flatterende vendinger. Regjeringen vil innføre en meldeplikt som gjør at politiet kan fastsette når og hvor tigging kan finne sted. Det betyr at politiet skal registrere personer som er gjenstand for meldeplikten. I høringsbrevet fra februar i år heter det:

«På et tidspunkt den 24. mai (2012) var 194 tiggere i virksomhet. Syv av personene var norske statsborgere, mens resten i hovedsak var rumenske borgere. 69 av rumenerne ble kontrollert for identitet og sjekket mot strafferegisteret. Så nær som alle var registrert med straffbare forhold begått i Norge. (...) Flertallet av de rumenske borgerne som tigger i Oslo antas å tilhøre rombefolkningen».

«Politiet i Oslo har flere ganger kunnet fastslå at det er kontakt mellom tiggere og personer som planlegger å rane eller stjele (...). Etter å ha mottatt penger fra en giver, ringer tiggeren til bekjente i nærheten og oppgir hvor giveren oppbevarer lommeboken sin».

Det er ille å bli frastjålet lommeboken. Å være et offer for menneskehandel er verre. Da statsadvokaten i Hordaland skulle kommentere meldeplikt-forslaget, var det menneskehandel det ble fokusert mest på:

«...et totalforbud mot tigging vil gjøre det lettere for politiet både å forebygge og straffeforfølge utnyttelse av barn og ressursvake mennesker til tigging. (...) Ifølge Europol og EGCC er det et økende problem at barn og ressurssvake mennesker utnyttes til tigging i Europa. (...) land hvor tigging er tillatt blir særs attraktive for slik virksomhet. At tigging er tillatt i Norge medfører store bevismessige utfordringer for politi- og påtalemyndighet (...)».

— Å hevde at alt handler om organisert kriminalitet er like feil som å hevde at ingenting gjør det. Problemet nå er at de uenige sitter i hver sin skyttergrav. Det er naivt å tro at organisert kriminalitet i forbindelse med tigging ikke foregår i Norge, sier statsadvokat Rudolf Christoffersen.

I fjor sommer var han med på å få tre menn og tre kvinner fra romfolket dømt for grov menneskehandel i Bergen tingrett. De siktede i saken hadde sendt over 800.000 kroner til Romania. Store deler av pengebeløpene stammet fra barnas tigging og salg av falske gullringer.

På vår ferd i Oslo ser vi ingen barn. Ryktet om det norske barnevernets hardhet har spredd seg.

Det store spørsmålet

Bak avanserte inngangssluser og med skudd- og eksplosjonssikkert glass i kontorvinduene sitter en mann som er sterkt imot tiggeforbud. Statssekretær Pål Lønseth (Ap) i Justisdepartementet mener at Norge må finne andre løsninger på romfolk-utfordringene.

— Et tiggeforbud vil medføre en langt større ressursbruk for politiet og samfunnet enn meldeplikt, sier Pål Lønseth.

Oslos byråd og politimester, riksadvokaten og Politidirektoratet er uenig.

— Tenk deg arbeidet med å håndheve og straffeforfølge et forbud mot tigging: Tiggerne må innbringes. De må settes i arrest. De må kanskje avhøres. Da trengs det oversettere. En politijurist må vurdere saken og skrive ut et forelegg. Forelegget må oversettes. Vedkommende må vedta eller ikke vedta. Vedtar han/hun, er det innkrevingsproblematikk. Vedtar han/hun ikke, må saken til domstolen for pådømmelse. Hvis vedkommende blir dømt, skal boten prøves innkrevd, og det vil normalt ikke gå. Da må dommen konverteres til samfunnstjeneste. Kriminalomsorgen må involveres i samfunnstjenesten, og slik går det. Det er ikke noen god idé, sier han.