Yngre mennesker kan ikke helt ha glemt denne eminente valganalytikeren som satt i fjernsynsstudio sammen med en Geir Helljesen eller en Ole Kristen Harborg og laget gode prognoser som datamaskinene hadde vanskelig for å holde tritt med. Helge Seip var i årevis — helt opp i 1990-årene - en del av den politiske spenningen utover valgnettene.

Eldre folk, derimot, husker best venstrelederen som led så trist en skjebne. Han ble en «Johan uten land», en viljesterk politiker som brått sto uten politisk redskap. Med Venstres utforkjøring i 1972 ble han i en alder av 54 år nær sagt politisk pensjonist. Han måtte finne på annet å gjøre.

Selve høydepunktet

Før den tid hadde han rike år som statsråd og sjef for Kommunaldepartementet. Borten-regjeringens drøye fem år i siste del av 1960-årene var hans politiske høydepunkt. Der var han et rivjern. Prosjekt etter prosjekt ble iverksatt. SIVA-anleggene grodde opp som paddehatter i distrikts-Norge, og løftet om å bygge 40.000 boliger i året var ikke bare velment, han satset det remmer og tøy kunne holde for å innfri de store forventningene han skapte. Han nådde ikke helt målet, men innsatsen var det lite å utsette på.

Blandet ettermæle

Som Venstre-leder har han fått et blandet ettermæle. Da han overtok i 1970, var personmotsetningene alt blitt sterke og ubehagelige på topplanet i partiet, og Venstre var på vei inn i en ødeleggende strid om Norges forhold til EF (EU). Verken Seip eller andre toppfolk i partiet besto den vanskelige prøven. Det var både et politisk og personlig nederlag.

Han begynte som innbitt motstander av medlemskap i EF, eller EEC som det først het, da spørsmålet kom på dagsordenen i 1961-62. Men noen år senere gjorde han helomvending og ble sammen med Bent Røiseland en like ivrig tilhenger.

I kampens hete i Venstre hadde han ikke lett for å legge bånd på seg, enn si å være brobygger. Den prøven besto han ikke. Det gjorde heller ikke andre med motsatt standpunkt.

Medgangspolitiker

Seip var en medgangspolitiker. Følte han seg trygg på mennesker rundt seg, sprudlet han med ideer og skaperkraft. Han ville så uendelig mye.

Som skapende politiker hadde han både vyer og verktøy, og han var den type pragmatiker som hadde lett for å skjære gjennom byråkratiske stengsler når en kommune eller en organisasjon hadde behov for en rask håndsrekning. Derfor satt han ofte utålmodig og trommet med fingrene i bordet når drøftingene i regjeringen ble for langtekkelig.

Gikk verden ham imot - og det skjedde ofte etter hvert - ble han forknytt og mistenksom. Det var ikke alltid han var like flink til å takle motbør og motforestillinger.

Helge Seip ble aktiv politiker i Venstre allerede i 1945, da han tok sete i Oslo bystyre. Men i 1953 tok han første gang plass som stortingsrepresentant, samtidig med at han var redaktør i Dagbladet. Etter hvert fikk han et anstrengt forhold til sin avis, og etter at Venstre forliste var det ingen naturlig vei tilbake til den avisen.

Derimot ble han sjefredaktør i Norges Handels og Sjøfartstidende noen år, etter at han i mellomtiden var presidiesekretær i Nordisk Råd.

Skapte Datatilsynet

Seips største fortjeneste etter at han forlot politikken var utvilsomt gründerinnsatsen for å etablere Datatilsynet. I siste del av 70-tallet ledet han utredningsarbeidet som førte til at dette viktige tilsynet ble opprettet. Han ble naturlig nok også Datatilsynets første sjef.

Helge Seip var en mangfoldig arbeidsmaur. Han brukte hver bidige stund til å gjøre noe nyttig. Satt han på en flyplass og ventet, laget han kryssord for diverse aviser - eller han skrev bokanmeldelser (med en skrift som var så knøttliten at han sjelden hadde behov for mer enn ett ark).

<b>STATSRÅD:</b> Helge Seip hadde sin beste periode som politiker da han var kommunalminister (1965-70) i Borten-regjeringen. I 1990 ble han utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden.
Scanpix