MONICA HAUGSTAD

Teppet går opp for et nytt skoleår. Med skjør magi ved de aller første skritt inn i skoleverdenen. Eller med spente, erfarne steg ut til nye blanke ark.

Men først er skolesekker, fancy penner eller spesialiserte linjaler handlet. Og for noen: skrivebord. Bord som skal motta de første vaklende ord. Eller kanskje bli gråteplate for frustrerte viderekomne.

Nøkler og greier

Ingeniørstudenten, som allerede har bodd tre år i Bergen, har nettopp flyttet og trenger nytt skrivebord. Det ørtende i rekken. Det første fikk han allerede før han begynte på skolen hjemme i Grimstad. Men det var så lite at det måtte skiftes ut etter sånn ca. tre år.

— Husker du det nye bordet?

— Ja, da fikk jeg et stort, ordentlig kontorbord med masse skuffer og nøkler og greier, sier han. En snev av guttestolthet streifer ansiktet.

— Det er noe sånt jeg er ute etter nå. Med far og bror tusler han rundt i skrivebordsavdelingen på et møbelsenter. Broren Are Haglund Halsør titter på en bordplate.

— Den ser grei ut, nikker Gaute, og smiler: – Men da må jeg nesten ha rosa bein, flirer han før han sporer helt av:

— Se der er en sånn skinnstol.

Grønn tusj

Det aller første, det lille hvite skrivebordet arvet han av far. – Jeg satte det vel sammen av noen saker og ting jeg fikk på jobben, forteller Arild Haglund. Og nyttig ble det. Gaute var en flittig skolegutt.

Trives over bøkene gjør han fortsatt. Blod, slit og tårer kommer neppe til å flomme over det nyeste bordet.

— Men ved eksamen … fastslår han med et megetsigende blikk.

— Husker du hvordan opplevelsen av å få ditt første skrivebord var?

— Det første jeg gjorde på det var å skrive «Hei!» med grønn tusj rett på den hvite bordplaten, flirer han.

— Da var det mitt.

NY I REKKEN. Høyskolestudent Gaute Haukur Haglund Halsør (t.v.) har hatt mange skrivepulter. Bror Are er med for å se etter et nytt bord, mange år etter det aller første lille hvite skrivebordet, og nummer to som hadde både skuffer og nøkler. <br/>Foto: HELGE HANSEN