De enorme eiketrærne som henger tungt over St. Charles Avenue. De gamle, nydelige sporvognene som skramler langsomt av gårde, akkurat som de har gjort siden 1920-tallet. De monumentale trehusene som ser ut til å være hentet rett ut fra «Tatt av vinden». Og de fantastisk pirrende duftene fra fortausrestauranten Igor's Garlic Clove, hvis hvitløksdynkete, dryppende saftige grillkylling er verdt turen alene.

Jo takk. En vakrere bydel enn The Garden District i New Orleans skal det godt gjøres å finne på denne kloden. Det er virkelig ikke rart at Ola Johannes Jordal smiler.

— Du blir aldri lei av New Orleans, sier 29-åringen fra Alversund. Han er prest i Sjømannskirken på Prytania Street, bare noen minutters gange unna St. Charles Avenue.

— Varmen, den spesielle kulturen, sumpområdene, plantasjene... Skjønt vi er jo på kirken omtrent hele tiden, sier Jordal. Som i tillegg til å være prest, også kan kalle seg hotelldirektør, sjokoladeselger og bassengstyrer.

Turistenes innmarsj

Tidligere betydde Sjømannskirken norske aviser, vafler og et lyttende øre. Vafler og et lyttende øre får du ennå, men i dag er avisen på nettet og sjømannen fra Filippinene.

Likevel har det har aldri vært så mange Sjømannskirker som i dag, og besøket har aldri vært høyere. Men den statistikken er det turistene som sikrer. For det er stadig færre norske sjømenn som banker på kirkedøren.

— Jeg tror ikke det er mer enn 30-40 sjømenn som har oppsøkt kirken det siste året. I dag er de fleste nordmenn om bord offiserer som ikke kan forlate båten. Derfor kommer vi til dem, sier Jordal.

Mektige Mississippi

Dagslyset over mektige Mississippi er i ferd med å si takk for i dag. Robert Bjørnhaug står på broen på M/V «Marlin» og skuer utover den mudderbrune elven. 46-åringen fra Ålesund er kaptein på kjemikalietankeren som nettopp har lagt til kai. Han setter stor pris på at Ola Johannes Jordal akkurat har rattet kirke-Chevyen forbi sikkerhetskontrollen og kommer om bord.

— Disse visittene betyr faktisk veldig mye for meg. Er du lenge ute, så savner du gjerne å snakke på ditt eget morsmål. Det kan bli ensomt å være hjemmefra så lenge, og er det ting som bekymrer deg, så er det jo greit å ha noen å snakke med, sier møringen. Og legger til at det slett ikke alltid er høyere verdier som er tema.

— Er du en troende mann?

— Både ja og nei. Er ingen kirkegjenger, men av og til sitter man jo og tenker over saker og ting, sier kaptein Bjørnhaug. - På Sunnmøre før i tiden så man ned på folk som ikke var kristne. Sånn er det ikke i Sjømannskirken, den virker litt mer... åpen. Mer folkelig. Føler meg mer hjemme der enn i den vanlige kirken, legger han til. Ikke minst setter han pris på den lille, halvferske bunken med norske aviser. Å surfe over satellitt-telefon ville blitt vanvittig dyrt.

Kulehull i sakristiet

Nå er ikke alltid kirken ensbetydende med fred og ro. Selv om det så slik ut, en dag for noen år siden. Det er midt på dagen, arrangement i kirken og folk i bassenget. Plutselig smeller det. Et gjengoppgjør har endt opp rett utenfor Sjømannskirken. Gjengmedlemmer i en bil skyter mot rivalene i en annen. Kulen bommer på bilen og borer seg i stedet inn i kirken, tvers gjennom kirkerommet og ut gjennom vinduet mot bakhagen før den smeller rett i veggen på garasjen, bare en halvmeter unna en nordmann som står på stupebrettet.

Kulehullene er der fremdeles, som et slags minne om at mordstatistikken i New Orleans ikke ble høyere den dagen. Med minst ett mord om dagen, er de tallene høye nok som de er.

– Viktigere og viktigere

Men om sjømennene blir stadig færre, har Sjømannskirken slett ikke tenkt å pakke ned alteret og dra hjem.

— Faktisk tror jeg Sjømannskirken blir mer og mer viktig, ganske enkelt fordi nordmenn reiser mer og mer. I Syden bygger vi opp for å betjene det stadig økende antallet nordmenn der. Og vi har studentprester i Europa, USA og Australia, ettersom nordmenn studerer mer og mer i utlandet, sier nordhordlendingen. Knut Inge Bergem, studentprest i Australia, ser på studenten som den nye førstereisgutten. Han reiser hjemmefra uten erfaring, med koffert i hånden og skal være borte et helt år, sier Jordal.

Denne sommeren har han vært tre år i utlandet, sammen med konen Yvonne og sønnene Tarjei (3 1/2) og Erland (2). Jordal ser stor forskjell på nordmenns mentalitet hjemme og i utlandet.

— Hjemme, spesielt på bygdene, er det definert hvem som er kirkegjengere og hvem som ikke er det. Utenlands er kirken også et norsk kultursenter, og det trekker et annet publikum. Jeg har snakket med folk som aldri bruker kirken hjemme, men som bruker Sjømannskirken hver gang de er i utlandet.

Byens billigste binge

Som småbarnsforeldre og med fulle stillinger på kirken i Prytania Street, går det noen måneder mellom hver gang Jordal og konen får besøkt New Orleans' sagnomsuste French Quarter. For det er nok å gjøre. Med bedrifter som Veritas, Elkem, Barber og Jotun vel installert i Louisianas berømte havneby, skorter det ikke på nordmenn her. I dette området bor det rundt 150 personer med norsk pass. I tillegg er det mange annengenerasjons nordmenn, gjerne født i Brooklyn eller New Orleans, som ikke har norsk pass men som regner seg som nordmenn.

Og det er ikke bare Se&Hør, Solo og stadige studentmiddager nordmenn kan finne interessant her. På Prytania Street finner du det som må være New Orleans aller billigste anstendige overnatting. Fra 20 dollar natten i den ombygde garasjen, til 60 dollar per pers for en leilighet. Nå planlegges det å utvide tilbudet ytterligere.

Fant farsgrav etter 70 år

Mandag morgen. Kirkens svarte Chevrolet glir stille inn på den store, vakre gravplassen Cypress Grove. Solen på den skyfrie Louisiana-himmelen er i det aggressive hjørnet, i full gang med å brenne sine spor i det fåmælte følget som snart kommer ut av kirkebussen.

Det er ikke på grunn av cajunmat eller dixieland-jazz at mossingen Frank Johannessen (74) og hans to sønner har dratt til eksotiske New Orleans. Det er for å finne igjen sine egne røtter. Våren 1933 ble Johannessens sjømannspappa kjørt ned av toget og drept. I hele sitt voksne liv har den nå pensjonerte lastebileieren vært uvitende om hva som skjedde. Helt til sønnen Per Jørgen sendte en e-post til sjømannskirken i New Orleans. Etter hard graving i gamle kirkebøker kunne kirkens menn melde tilbake at graven var funnet.

— Det er vanskelig å sette ord på følelsene jeg har nå, sier Johannessen etter å ha sett sin fars grav for første gang.

— Dette gjorde et enda større inntrykk enn det jeg var forberedt på. Det går vel noen dager før jeg er meg selv igjen, sier 74-åringen stille. At Frank Johannessen er både rørt og lettet, er det liten tvil om. Da får det heller stå sin prøve, at mandag egentlig er sjømannsprestens eneste fridag.

UTSENDT MEDARBEIDER. Ola Johannes Jordal (29) fra Alversund storkoser seg som melkesjokoladeselger, hotelldirektør, bassengstyrer og prest i Den norske Kirken på Prytania Street i New Orleans.
FOTO: PAAL KVAMME