OLAV GARVIK

På samme måte som på landsmøtene i Senterpartiet og i SV vil partiledelsen i Ap kommende helg få blankofullmakt til å gi seg ut på tidenes politiske eventyr. Det behøver ingen tvile på. Partiet har ikke noe valg. Muligheten til å få regjeringsmakt helt alene er i hvert fall matematisk sett ørliten. Selv det magiske tallet 36,9 prosent (som Thorbjørn Jagland satte som en nedre grense i 1997) fortoner seg i dag som et fatamorgana.

JENS STOLTENBERG VIL derfor få den marsjordren han egentlig for lengst har gitt seg selv. Ja, i månedsvis har han gjennom foredrag og intervjuer lagt til rette for denne ordren. Han har hatt stevnemøter med både Kristin Halvorsen og Åslaug Haga for å tjuvstarte samarbeidet. I den grad noen i Arbeiderpartiet har betenkeligheter og helst ville ha ventet, så er de spilt sjakkmatt. Bordet fanger.

ALDRI FØR I HISTORIEN har det skjedd at Arbeiderpartiet — det såkalte statsbærende parti - har satt seg ved regjeringsbordet sammen med folk fra andre partier (bortsett fra unntaksårene under Annen verdenskrig og det første halvåret etterpå).

Det er et forventningspress på alle parter. Mens SV på sin side er totalt uten erfaring fra regjeringssamarbeid, er Senterpartiet på den andre siden kjent for hestehandlerknep som savner sidestykke. Alt dette vet Stoltenberg. Han kan bli nødt til å selge seg dyrt for å få innpass i Paradis. Alvoret preger hele hans kroppsspråk.

Lars Sponheim, som aldri har likt arbeiderpartifolk, bet seg tidlig merke i at Ap-lederen har «et jaget drag over ansiktet».

DET LIGGER TIL RETTE FOR mye hestehandel og finurlige kompromisser hvis dette trekløveret skal få adgang til Kongens bord. Strid om oljeboring i nord, om gasskraftverk, abortlov, felling av ulv, tomtefeste, EU-tilpassing og sykehusansvar er stikkord som vitner om stor prinsipiell uenighet.

Arbeiderpartifolk må finne seg i å fire, men de er ikke vant til å fire i de mest vitale spørsmål som gjelder økonomisk ansvarlighet. Hvis SV og Senterpartiet akter å bruke av oljeinntektene mye mer enn det regjeringen allerede har gjort, ifølge den såkalte handlingsregelen, kan «draget» over ansiktet bli enda mer «jaget» enn det Sponheim har observert.

Jens Stoltenberg har gitt seg ut på et dristig eksperiment. Gir han vidtgående konsesjoner, risikerer han at både den ene og den andre står parat til å si takk for sist. De opprivende feider med Jagland-fløyen vinteren 2000, som endte med at han banet seg vei til regjeringskontorene på gasskraftsaken, er på ingen måte tilgitt. Heller ikke da den samme Jagland måtte gi fra seg partiledervervet et par år senere.