Slik beskrives Lars Sponheim av tidligere medarbeidere og regjeringskollegaer i boken. En av dem er Høyre-leder Erna Solberg.

«Jeg må vel være ærlig å svare at jeg opplevde ham som litt lat, en som lente seg litt tilbake. Men han var flink til å finne løsninger når det buttet imot. Det var mer enn en gang Bondevik var i ferd med å gi opp, og da kunne Lars se løsninger» sier Solberg i boken.

— Sponheim har mange sider, både sterke og svake, sier Olav Kobbeltveit.

— For eksempel har han aversjon mot å planlegge. Alt skal tas på sparket. Det har skapt mye frustrasjon innad i partiet, for eksempel i valgkampen. For hva skulle alle de andre gjøre når Sponheim improviserte?

Flere tidligere medarbeidere forteller at Sponheim sjelden møtte godt forberedt på regjeringskonferanser. Han mislikte å lese sakspapirer. Til gjengjeld er han usedvanlig skarp, og tok derfor ofte poengene svært raskt. Han har liten tålmodighet med andre som ikke kommer til poenget like raskt.

— Han hater å stå på stands å snakke med velgerne. Small talk er ikke Sponheims sterke side, sier Kobbeltveit.

En rekke av Sponheims medarbeidere opplevde at han ikke ville forholde seg til dem. Ikke minst gjelder det flere av kvinnene.

«Jeg følte aldri at jeg ble noen nær medarbeider av Lars. Jeg fikk ikke skikkelig kontakt med ham», sier for eksempel Grethe Stave, som var politisk rådgiver for Sponheim i 1998.

Andre opplevde ham som brysk, avvisende og irritabel. En forklaring kan være sukkersyken Sponheim slet med, og som han ble diagnostisert med i 2004.

«Jeg var lett irritabel og oppfarende, og ble derfor i mange kretser upopulær. Jeg ser at alt dette henger sammen. Jeg reiste mye, ble for tjukk — og jeg spiste for mye», sier han.

— Dessuten har Sponheim et overtydelig kroppsspråk. Det er lett å se når han ikke er fornøyd, derfor prøver han like godt å være ærlig, sier Kobbeltveit.