STEIN ARNE SÆTHER

EN KONGE sitter på tronen til han dør. Slik har det alltid vært, og slik vil det nok fortsatt være så lenge kong Harald lever. Men enn om vi innførte pensjonsordning også for konger og dronninger?

Sigbjørn Johnsen og hans pensjonskommisjon er sikkert sjeleglade de slapp å ta stilling til enda et kinkig spørsmål, men egentlig burde det være grei skuring. Når en hvilken som helst toppsjef ved middels store norske bedrifter sikrer seg lukrative pensjonsordninger, burde vi vel kunne unne vår kjære konge noe like bra? Da kunne han vie tiden til sin seilerhobby, være bestefar for stadig flere barnebarn og ellers pleie helsen og nyte livet. Med honnørbillett på trikken kunne han gått i farens folkelige fotspor.

Pensjonister kan tillate seg å løsne litt på båndene. Ikke er det noe problem å finne etterfølgeren heller. Håkon er snart 31 år og passe gammel til å få seg fast arbeid. Kone og barn har han skaffet seg. Utdanningen er fullført, og praksisperioden som kongevikar er gjennomført uten andre riper i lakken enn litt tull med middelhavsgeografien. På tide å få slippe til for alvor? Det er nemlig et slit å være kronprins halve livet.

Akkurat det er det mange norske odelsgutter som kan mye om. Å gå som dreng under en stadig mer sta og egenrådig far, for så å slippe til først når man selv er blitt gammel, sta og egenrådig, har ofte gitt tragiske resultater, både for odelsgutten og gården han skulle ta over.

I POLITIKKEN har mange utålmodige kronprinser fått ødelagt sin karriere fordi de aldri slapp ordentlig til. Trygve Bratteli var 61 år da han ble statsminister. Han hadde vært nestleder i Arbeiderpartiet i tjue år, mye av tiden under landsfaderen selv, Einar Gerhardsen.

Men tross alt, bønder og politikere kan bli kårkaller og kårkjerringer, om enn noe motvillig. Det kan ikke konger og paver, de må holde ut — og folket må holde ut med dem.

Historien er full av regenter som først fikk slippe til som gamle. Da dronning Victoria av Storbritannia døde i 1901 var hun 82 år gammel. Sønnen Edvard VII var nesten seksti år da han overtok. Han fikk ikke mer enn åtte år på tronen. Svenske Gustav VI Adolf var 68 år da han i 1950 ble konge etter 92-årige Gustav V.

Den katolske kirken har alltid vært et gammelmannsvelde. Både pavene og kardinalene har hatt meget høy gjennomsnittsalder. Pave Pius XII døde 82 år gammel i 1958. Etterfølgeren, Johannes XXIII, eller Angelo Roncalli som han egentlig het, var bare fem år yngre da han overtok. Han fikk ikke mer enn fem år i stolen, og det var et under at han likevel klarte å gjennomføre en omfattende modernisering av kirken.

Den neste paven, Paul VI, som selv satt til han døde 81 år gammel, innførte 80 år som aldersgrense for kardinaler og valgbare paveemner.

VÅR EGEN KONG HARALD var 54 år da han, som det heter, besteg tronen i 1991. Hans far, Olav V, var nøyaktig like gammel da han overtok etter kong Haakon i 1957. Selv om de ikke akkurat var avfeldig, fikk de starte sitt egentlige virke først da de var i den alderen nordmenn flest er opptatt av å planlegge pensjonisttilværelsen.

Et ikke så altfor kjent faktum som Einar Gerhardsen skriver om i sine memoarer, er at kong Haakon fikk sitt siste år formørket av en lederartikkel i avisen Nordlys om nettopp dette tema. Redaktøren foreslo at kongen burde gå av. Riktignok hadde kongen selv, i samtaler med Gerhardsen, sagt at det burde være aldersgrense for konger og han beklaget at han ikke gikk av da han fylte 80. Statsministeren var forberedt på å ta opp en mulig abdikasjon. Men avisartiklene var et sjokk, og kong Haakon var skuffet og bedrøvet. Gerhardsen ble nødt til å dysse ned saken.

I sine siste leveår var kongen klar, men skrøpelig og viste seg ikke offentlig.

Kong Haakon VII er for øvrig den regenten som gjennom en tusenårig kongerekke har regjert nest lengst. Med sine 52 år på tronen, er han bare slått av Christian IV som holdt det gående i 60 år, fra 1588 til 1648. I hans tilfelle var kronprinsen da allerede død.

Erik av Pommern var offisielt konge i 53 år, men ble styrt av dronning Margrete halve tiden.

De aller fleste konger og dronninger sitter på tronen til de dør, eller blir tvunget til å gå av. Et eksempel på unntak av kongelig pensjonering er dronning Juliana av Nederland (i dag 95 år) som abdiserte allerede i 1980, da hun overlot tronen til datteren Beatrix.

SIDEN KONGEN HAR FØDSELSDAG i dag, er det kanskje grunn til å presisere at dette ikke er skrevet med et ønske om å bli kvitt ham. Harald har vært en grei konge og kan helt sikkert være det i mange år ennå.

Men enn om det kom en kongelig pensjonsreform? Da kunne både konge, kronprins og folk planlegge et tidfestet tronskifte. Da kunne den unge kongen starte i sin nye jobb med en erfaren rådgiver ved sin side. Eller forsvinner noe av storheten som monarkiet tross alt er avhengig av, dersom en konge ikke sitter på tronen til han dør, og isteden blir sittende som en annen kårkall fratatt både verdighet og krone?

Uansett, selv monarkiet må tilpasse seg nye tider. Penger til pensjonen burde i alle fall ikke være noe problem, og et par mulige kårboliger finnes det da også?

Adresseavisen/Bergens Tidende

TEGNING: JAN O.