– Jeg vet ikke hvor jeg henter kreftene fra. Jeg bare er sånn og har vært sånn hele livet, sier Irene Jokiel (60).

Hun sitter hjemme i leiligheten på Flaktveit. Så snart intervjuet er over, skal hun ut å gå sammen med en venninne. Helt siden hun var barn har hun holdt kroppen i form. Hun var konkurransesvømmer i ungdomsårene og har lært litt om hvor viktig det er å holde kroppen i bevegelse.

To tårer

Januar 1999 ble Irene Jokiel sendt til Haukeland Universitetssykehus for undersøkelse. Påsken samme år fikk hun vite at hun hadde kreft – med spredning.

– Jeg felte to tårer, men det er ikke naturlig for meg å legge meg ned og synes synd på meg selv, sier Irene.

Hun har tenkt at akkurat hun fikk kreft fordi hun takler det. Utallige cellegiftkurer, operasjoner og kontroller har Irene vært gjennom. I 2002 viste det seg at hun også hadde kreft i milten og på tarmen. Ny operasjon og mer cellegift var nødvendig. I seks måneder fikk hun cellegift med oppvarming til 41,8 grader, men den virket ikke. Milten måtte fjernes.

Legene satte inn 38 stifter fra brystet og ned. Indre blødning gjorde at hun måtte sprettes opp igjen. Nye komplikasjoner meldte seg og ny operasjon var nødvendig i 2006. Nå vet hun at kreften også har spredd seg til leverposen og bukhinnen. Frisk blir hun ikke igjen. Cellegiften tar hun så lenge kroppen tåler det. De månedlige kurene er faktisk blitt lyspunkt i tilværelsen takket være flotte pleiere på Kvinneklinikken.

Kirurgrobot

Ukuelig livsmot preger Irene Jokiel. Vel er hun syk, men hun tenker ikke på sykdommen og fokuserer på helt andre ting.

– Jeg har det bra. Deprimert har jeg ikke tid til å være. Da mister jeg livet. Men sint kan jeg selvfølgelig bli – som en kule, men det går fort over, forsikrer Irene.

For tiden bruker hun energien til å samle inn penger til en kirurgrobot som Medisinsk Høyteknologisk Forskningsfond vil anskaffe. 18 millioner kroner koster den. Irene har allerede fått inn 40.000 kr fra private og bedrifter i Åsane.

– Jeg ble inspirert til å gjøre dette da jeg leste om Kristine Malkenes Tveit og hennes innsamling. Dette har jeg tro på. Jeg vil gjøre mitt for at Haukeland skal få en slik robot, sier Irene.

Hun synes det er på høy tid Haukeland får en slik robot all den til Radiumhospitalet, Aker sykehus og sykehuset i Skien/Porsgrunn alllerede har fått.

Flere fordeler fremhever hun. Først det unike ved at kirurgene uten å åpne kan få tredimensjonale bilder fra innsiden av kroppen. Dernest muligheten til å bruke tynne instrumenter i operasjonsområdet og operere på en langt mer effektiv måte. Pasientene mister mindre blod og kan reise hjem etter et døgn, uten å måtte ligge fem-seks døgn på sykehus.

Mennesker viktigst

– Jeg kjenner så mange i forretningene og bedriftene i Åsane. De tar alltid godt imot meg. Derfor ber jeg frimodig om støtte, forteller Irene Jokiel.

Fem år er gått siden hun sluttet som salgskonsulent for Mittet og Aune. Salg har vært hennes liv. Hun trives i nærkontakt med mennesker. Nå er hun uføretrygdet. Alle krefter hun har igjen, bruker hun på innsamling, venner og familie.

– Ting betyr ingenting. Det er menneskene rundt meg jeg setter pris på, sier hun og fremhever mannen, barna og deres ektefeller, de fire barnebarna og alle vennene. Daglig tikker det inn meldinger på mobiltelefonene og hun sender mange selv.

Så mye energi har hun at hun har pusset opp flere leiligheter mens hun har vært syk. Hun liker å ha det ordentlig og vakkert omkring seg. En stor bukett blomster står på bordet. Så snart solen titter frem, setter hun seg på altanen eller går en tur.

Fri i naturen

Noen dager etter en kur med cellegift, gikk hun rett opp til Ulriken. Ikke visste hun da at hun hadde for lite blod i kroppen til en slik fysisk anstrengelse. Nå tar hun det litt roligere i motbakkene, men ut går hun.

– Hele midt liv har jeg gått på tur. Jeg føler meg så fri i naturen. Dessuten har kroppen godt av at jeg rører på meg, sier Irene.

Hun har funnet glede i yoga. En dag i uken er hun sammen med andre kreftpasienter på Lærings— og mestringssenteret. Helt frivillig stiller instruktørene opp for dem.

Nå vil hun bruke energien hun har til å hjelpe andre.

– Jeg synes ikke søylene på Torgallmenningen skal skiftes ut. Bruk heller pengene på en ny kirurgrobot, sier Irene Jokiel og ber politikerne tenke over hva som er viktig her i livet.

AVTALEBOK: Irene Jokiel planlegger dagen og noterer det hun skal gjøre.
Bjørn Erik Larsen