OLAV GARVIK

Hun trives med deigen og meldunsten. En ekte bakstekone, med andre ord. Mens Erik og Ingrid ser forventningsfullt på den tiltakende herligheten sammen med venninnen Marthe, gleder Erna Solberg seg til familie— og vennebesøk uten at vaktsomme blikk følger med.

Statsråden er på «hytten», som hun sier, hele denne påsken. Midt i tettbebyggelsen på Skjold har hun og husbond Sindre i flere år nå slappet av i egen kåk på vel 300 kvadratmeter. De har mye bedre boltreplass i huset her i Bergen enn i leiligheten de disponerer i Oslo.

«Fangene» sluppet fri

Denne våren kan de dessuten «boltre» seg på en helt annen måte enn de har hatt anledning til det siste året. Mens de konstant er blitt fotfulgt av et par livvakter, enten de dro på Rimi for å kjøpe kjeks eller på et idrettssarrangement sammen med barna, har de plutselig opplevd en eiendommelig glede ved å høre på den gamle slageren: «Slipp fangene fri, det er vår!»

For nå er hele familien fri og kan gjøre som den vil, uten å melde fra og vente på de kortklipte, mørkkledde følgesvennene med propp i øret som sjelden var mer enn noen meter unna.

Men «noen» sørger likevel for å holde et visst øye med dem. Såkalte «passive sikkerhetstiltak» er installert.

- Noe tungvint

— Det har vært noe tungvint, for vi har ikke kunne oppføre oss som en helt vanlig familie. Selv om vi voksne vennet oss til det, var det ikke fullt så enkelt for barna. Derfor er vi lettet over denne perioden endelig er over, tilstår kommunal- og regionalministeren i det hun strør seigmenn utover sjokoladekaken.

— Er du blitt mer på vakt etter at det ble satt frem trusler mot deg?

— Jeg er vel blitt noe mer på vakt, og jeg tenker mer på sikkerhet. Dette er nytt for meg, for jeg har aldri tidligere følt meg truet på noen måte, ikke før denne episoden med kurderen som ble tatt. Det har jo hendt at asylsøkere har ventet på meg, etter å ha oppdaget meg for eksempel i en forretning, for så å snakke om sin egen sak. Men jeg har ikke følt meg truet av den grunn, sier Solberg som med ett unntak ikke har opplevd ubehag som det er verdt å snakke om.

Mens Bergens Tidende var på besøk hos bakeren på Skjold, var vi likevel vitne til noe som må ha vært på grensen til det ubehagelige. Med få minutters mellomrom ringte telefonen, og Erna var alt annet enn mild i stemmen:

— Nei, jeg kjøper ikke noe, jeg.

Pang. Ingen dikkedarer. Hun pustet tungt, en smule irritert.

BRUN HERLIGHET: Sjokoladekake med seigmenn, tog og fem lys på er til ære for Erik som er blitt fem år. <br/>Foto: JAN M. LILLEBØ