RISIKOEN OG MILJØPROBLEMENE rundt driften av atomgjenvinningsanlegget ved Irskesjøen forduftet så visst ikke da Norge for ett år siden fikk Sellafield-eieren til å rense utslippene av det radioaktive stoffet Technetium-99. Det var en viktig seier for Kyst-Norge. I den store sammenhengen, derimot, var det bare en liten brikke som falt på plass. Sellafield-anlegget er, bokstavelig talt, fortsatt en tikkende bombe.

Det vet nabolandet Irland, noen sjømil unna atomanlegget. Irene har i årevis protestert og kjørt saker for det internasjonale havrettstribunalet der de har anklaget storebror Storbritannia for lettvint holdning til miljø— og sikkerhetsproblemene ved Sellafield.

Irland er fortsatt urolig over utslippene av plutonium og andre radioaktive stoffer fra anlegget, lagringen og transporten til sjøs med høyaktivt flytende avfall, terrortrusselen og den manglende åpenheten rundt driften av anlegget. Betegnende nok var det The Guardian-journalist og mangeårig Sellafield-kjenner Paul Brown som avslørte omfanget av lekkasjen. Men det tok altså 19 dager før nyheten om atombrenselet på avveier nådde norske myndigheter. Også EU-kommisjonen har ropt varsku om sikkerheten og den manglende åpenheten ved det omstridte anlegget. Kommisjonen har også klaget over at EU-inspektørene ikke fikk tilstrekkelig adgang til anlegget.

FRA BONDEVIK-REGJERINGENS SIDE ble det stille etter at kampen mot technetium-utslippene ble kronet med seier i fjor. Hos vår kampfelle Irland som sto last og brast med Norge da det stormet som verst, blir tausheten lagt merke til. Det er ikke mer enn ti dager siden BT på lederplass skrev at Norge har et moralsk og politisk ansvar til fortsatt å holde fokus på atomanlegget Sellafield.

Det snart femti år gamle reprosesseringsanlegget som behandler atomavfall fra hele verden er ikke bare den største kilden til radioaktiv forurensning i Nordvest-Atlanteren. Sellafield har formidable mengder atomavfall lagret inne på anlegget. 1500 kubikkmeter høyaktivt flytende avfall krever kontinuerlig kjøling og overvåking.

Kollapser kjølingen til tankanlegget, er skrekkscenariet en kjernefysisk eksplosjon. Mange av tankene er nær femti år gamle. Ifølge Bellona inneholder de 21 tankene med høyaktivt avfall, hundre ganger mer Cesium-137 enn det som ble frigjort under Tsjernobyl-ulykken i 1986. Det er også lagret 80 tonn rent plutonium ved Sellafield. Det er nok til å produsere flere tusen atombomber.

STORBRITANNIA VIL NÅ RYDDE opp i gamle radioaktive miljøsynder, men det vil koste flesk. Hele 560 milliarder kroner - nesten et norsk statsbudsjett - er prislappen for riving av gamle atomkraftverk og håndtering av risikoavfallet. Det er den britiske staten som betaler ryddesjauen. Det har fått EU til vurdere om dette er ulovlig subsidiering av atomenergien. Spørsmålet er om ikke industrien selv er rett adresse for regningen, etter forurenser betaler-prinsippet.

For atomindustrien kommer nyheten om Sellafield-lekkasjen svært ubeleilig. Storbritannia sliter som mange andre land med å nå Kyoto-målene om reduksjon i utslippene av klimagasser. Derfor er sterke krefter i sving for å gi kjernekraften en renessanse. President George W. Bush vil gi USA flere energi-bein å stå på og ivrer for den nye generasjonen av såkalt sikre atomkraftverk. I Storbritannia skal statsminister Tony Blair og hans regjering snart avgjøre om storstilt nysatsing på kjernekraft er løsningen på fremtidens energiproblem. Den siste lekkasjen på Sellafield gir ammunisjon til motstanderne.