Den nakne sannhet er at miljøvernminister Børge Brende og regjeringen ikke er kommet ett skritt nærmere målet, å få slutt på utslippene av det radioaktive stoffet technetium fra Sellafield-anlegget.

Fra dag én gjorde Bondevik-regjeringen kampen mot Sellafield til en av miljøpolitisk fanesak. Børge Brende hadde bare sittet noen timer i statsråd-stolen da han gikk høyt på banen og utbasunerte at Norge om nødvendig ville anlegge sak mot Storbritannia for brudd på internasjonale konvensjoner om beskyttelse av havmiljøet. Trusselen om rettssak har vi hørt lite til siden. Som ris bak speilet har trusselen heller ikke vært egnet til å skremme britene.

Miljøvernministeren rasler ikke med den juridiske sabelen lenger. Like fullt har han helt siden samlingsregjeringens fødsel, kjørt et utrettelig løp mot den britiske regjeringen og eieren av Sellafield-anlegget, statseide British Nuclear Fuels Ltd. Utallige møter, telefonsamtaler og brev til sin britiske kollega, Michael Meacher, har imidlertid gitt null utbytte. Den joviale og smilende ministerkollegaen Meacher har så langt ikke svart med annet en serie løfter om nye utredninger og snarlige avklaringer.

Selvoppfyllende profeti?

Miljøvernminister Brende oppdaget raskt at han vant lite gehør hos Sellafield-eieren BNFL for sine hardtslående argumenter og kompromissløse karakteristikker av technetium-utslippene. Brende har hele tiden påpekt det paradoksale i at britene mener det er helsemessig uforsvarlig å rense og lagre det radioaktive avfallsstoffet i innstøpte kapsler i underjordiske deponier, men samtidig mener det er helt greit å spyle stoffet urenset rett til havs og over til naboen. Havstrømmene bruker to-tre år på å transportere stoffet oppover langs norskekysten. Her oppkonsentreres technetium i tang og skalldyr.

Verken Brende eller forskere påstår at det er farlig å spise norsk sjømat på grunn av den frie flyten av radioaktivt søppel fra Sellafield. Først og fremst handler det om renommeet til kongerikets viktigste eksportressurs etter oljen. Brende forteller om gryende japansk bekymring: lever ikke de norske sjømatproduktene lenger opp til stempelet som verdens reneste? For miljøvernministeren må det være et tankekors at jo mer han maser om Sellafield, desto mer tvil reises det om kvaliteten på rikdommene vi høster i havet. Ikke så rart da, at enkelte fiskere frykter at all oppmerksomheten omkring de økte technetium-nivåene kan skape noe som minner om en selvoppfyllende profeti.

Brende velger likevel ikke å tie. Med støtte fra i hvert fall deler av forskermiljøene, bygger han deler av Sellafield-argumentasjonen på føre-var-prinsippet. Et prinsipp som er blitt nedfelt i et økende antall internasjonale miljøkonvensjoner. Basert på dagens kunnskap gir technetium-utslippene liten grunn til å frykte en tikkende miljøbombe i havet. Men et menneskeskapt radioaktivt stoff som oppkonsentreres i marine organismer og først får halvert strålenivåene om 213.000 år, kan i ettertid vise seg å ha særdeles uønskete effekter på det marine økosystem. Norske fjordbunner er som kjent full av giftige eksempler på fortidens industrielle miljøsynder.

Kunnskapsløs

Men alt snakk om føre-var preller av på britiske miljømyndigheter og hos eieren av Sellafield-anlegget. Sistnevnte driver en form for høflig harselas av den norske motstanden, som kalles vitenskapelig ubegrunnet. Brende har på sin side for lengst slått fast at han ikke lenger forholder seg til selskapet BNFL, men den britiske regjering.

Men også der i gården har det vært sørgelig lite å hente, bortsett fra høflige tilbakemeldinger og godslige skulderklapp. Statsminister Bondevik har heller ikke maktet å overbevise Tony Blair med de norske argumentene.

Noen oppfatter britenes oppførsel som overbærende, andre kaller den arrogant.

De som har fulgt prosessen omkring technetium-utslippene på nært hold de siste par årene, er slått av hvordan ballen på britisk side er blitt kastet frem og tilbake mellom de ulike aktørene som skal ha et ord med i laget når rense— og lagremetoder skal utredes. Ren og skjær uthalingstaktikk, lyder frustrerte kommentarer i det norske Miljøverndepartementet. Regjeringen i London ga i desember i fjor miljødirektoratet tre måneders høringsfrist for å utrede midlertidig utslippsstans, men fristen utløp og ingenting har skjedd. Det trengs mer tid, er begrunnelsen. Som så mange ganger før.

Tiden taler til britenes fordel. I 2006 skal tankene med det gamle radioaktive søppelet likevel være tømt. Sellafield-eieren sier de er i rute.

Narrespill?

Driver britene et velregissert narrespill med lillebror Norge? Oppfatningen er i hvert fall begynt å feste seg blant mange norske politikere. Det er gryende tegn på resignasjon. Miljøvernminister Børge Brende, som hele tiden har mikset energisk engasjement med optimisme, er i ferd med å bli mektig lei den britiske treneringen. I et brev til Meacher nylig, mer enn antyder han at Norge er ført bak lyset. Den vennskapelige tonen mellom de to ministrene er i ferd med å bli brutt.

Det er ikke Høyre-politikeren Brendes stil å kalle sin britiske miljøvernminister-kollega for en drittsekk, slik Thorbjørn Berntsen i sin tid gjorde på grunn av Storbritannias ansvar for den sure nedbøren som tok knekken på norsk ferskvannsfisk. Brende deltar i dag på en konferanse i Sellafield om de omstridte technetium-utslippene. Her får han ikke engang muligheten å formidle sin harme ansikt til ansikt med Meacher. Den britiske miljøvernministeren fant det ikke bryet verdt å komme.

HARDT UT: Børge Brende hadde knapt satt seg i statsråd-stolen før han erklærte at Norge om nødvendig ville anlegge sak mot Storbritannia for brudd på internasjonale konvensjoner om beskyttelse av havmiljøet. Siden har lite skjedd.
Arkivfoto: Richard Sagen