• Jeg tror ikke det har vært lett for familien. Det er sterkt for dem å se på trykk at jeg skal dø. Siden mai har Terese Hegg (23) skildret sin kamp mot kreften i dikt hun har delt med BTs lesere.

I fem år har 23-åringen kjempet mot kreften. Men hvis noen der ut tror at kampen er over, tar dere feil.

Du trenger ikke reise til New York for å finne krigen. Krigen er her. Den sitter i øynene til kvinnen på bussen, i nakken til mannen på jobben din. De er krigere, disse mange, med angst for noe usynlig som aldri dør. Kreften slipper aldri taket. Den kan la deg overleve, men du som har følt dens vrede, du som har kjempet, du som har sett, du som har tilbrakt timevis på sykehus med dine kjære, som har våket skjelvende om natten i bunnløs angst, så redd at hjertet er en hard ball, en knute det tar årevis å løsne — du er merket for alltid.

Kreften har gitt Terese Hegg banesår, gang på gang. Vi har møtt henne før. Høsten 2000, da Terese lå nyoperert på Haukeland Sykehus. Den gang alt så bra ut. Den gang leserne av tidogsted fikk høre om jenten som hadde kreft for andre gang. Først var det hodet, så tykktarm og spredning til leveren. Nå er det hodet igjen. Bindevevet, en svulst som ikke reagerer på cellegift og ikke kan stråles mer fordi Terese har fått maksimal dose av alt.

— Jeg fikk valget mellom å reise til utlandet for å operere eller hjem. Operasjonen ville ikke gjort meg frisk og hadde mange bivirkninger. Fant ut at det beste er å leve mest mulig normalt. Det er ikke meg å ligge der å trenge hjelp. Da vil jeg heller ta godt vare på den tiden som er igjen, sier Terese fast.

Sammen med kjæresten Andreas Citlau (30) og cocker spanielen Simba (3) nyter hun livet. Det er så mye hun vil oppleve. Det er så mye hun vil se.

— Da jeg fikk beskjeden, var det ikke slik at jeg falt sammen eller noe slikt. Har alltid fryktet at jeg kom til å dø av kreft, men ikke så ung. Jeg har aldri vært redd for å dø. Døden er jeg ikke redd, men mer det jeg vil gå glipp av. Venninner som skal gifte seg, nevøer og nieser som vokser opp. Jeg har alltid vært glad for at det var jeg som ble syk, og ikke venner eller familie. Jeg vet hva jeg går igjennom, men det gjør ikke de. Jeg har mer kontroll. Selvfølgelig er det jævlig at legene ikke kan gjøre mer, men jeg lever livet mitt. Vi har snakket om å reise til Thailand. Jeg har lyst til å leve, ha et normalt liv, gjøre alt.

— Terese har alltid sagt; «Hvis jeg får barn en gang, hvis jeg blir gift en gang». Først nå forstår jeg hva hun mente, hvorfor hun alltid sa det slik, sier Andreas.

— Det verste er at jeg ikke kan smile. Den siste operasjonen ga meg en lammelse på venstre side av ansiktet. Prøver å unngå å le eller smile til folk jeg ikke kjenner siden det ser helt forvrengt ut. Jeg synes det er forferdelig ikke å kunne smile, understreker Terese.

Ifølge Terese hadde hun ingen motiver bak diktskrivingen. En dag hun og en venninne mimret om gamle dager, kom de inn på kreften. Etterpå satte Terese seg ned og skrev dikt.

— Det ble en redning for meg - slipper så mange spørsmål. I stedet for å svare alle mulige folk kan de heller lese diktene. Man blir til slutt lei av å forklare situasjonene. Fortelle det samme om og om igjen. Men jeg tror ikke det har vært lett for familien. Det er sterkt for dem å se på trykk at jeg skal dø.

— «Dommedag» var hardt. Fikk en støkk da jeg hørte tittelen, bekrefter Andreas.

— Jeg tenker ikke mer på diktene. Hverdagen går fint, jeg er meg selv. Det er om kvelden tankene kommer snikende om hvordan det egentlig er. At jeg faktisk skal dø og på alt jeg ikke får oppleve. Tror det var Rolv Wesenlund som skrev: «Livet er kort, døden er lang, lev derfor livet mens du kan». Det tenker du ikke over før du får beskjeden om at du skal dø.

Terese smiler strålende. Mest i øynene. Det er dem vi ser. Vi går skjelvende ut i høsten. Vi andre, uten krigerens hjerte.

LIVSNYTEREN: – Livet er herlig når verden er en stor pinne og Terese tar meg med på tur, bjeffer cocker spanielen Simba (3) fornøyd. Verre er det at matmor planlegger tur til Thailand. Simba hater å være uten Terese.
KRIGEN ER IKKE OVER: – De som tror jeg har gitt opp kampen mot kreften, tar feil. Selv om jeg har fått vite at legene ikke kan gjøre mer, slutter jeg aldri å kjempe. Jeg vil leve, sier Terese Hegg (23).
FOTO: ODD MEHUS