Da Beau Brummel døde i 1840 var han gjeldstynget, ensom, syk, delirisk, fysisk forfalt og oppspist av tvangstanker. Englands mest velkledde mann, dandyenes far, et av verdens største moteforbilder, forsvant i rennesteinen i Paris. Før han kom så langt, rakk han å skape dandyismen, en isme som er så mye mer enn rosa skiskjorte med slips. Dandyismen handler om en holdning til verden, om sterke personligheter, og om stil. Dandy var det Ari forsøkte å være, men måtte legge av seg for å passe inn i den familien du vet.

Uklart opphav

Da Ari Behn dukket opp i de tabloide avisspaltene, var det usikkert hvem som hadde regien: Ari eller avisene? Ari gjorde seg selv til en hendelse, noe det ble viktig å skrive om. Ari tatoverte VG-sekseren på skulderen, han kledde seg elegant og unorsk, han ble kjent for uventede fargekombinasjoner og pene snitt.

En bok på 94 sider dannet grunnlag for en tilsynelatende dekadent livsstil, sammen med enda mer dekadente venner. Ari og vennene hans var opptatt av kunst, debatt og estetikk, alt sammen kjærkomne tema i dandyismen. I tillegg var det vanskelig å se hvordan disse glade, unge menneskene klarte å forsørge seg selv, og hvordan de alltid klarte å komme med på de mest omtalte festene. Fellestrekkene med atferden til de første dandyistene er klare. Men i tillegg var den første dandybølgen et silkeopprør, og et svar på politiske endringer i sin tid..

Stilsikker opprører

«Dandyisme dukker særlig opp i overgangsperioder, hvor demokratiet ennå ikke er allmektig, og aristokratiet bare så vidt har begynt å vakle og falle. I slike urolige perioder kan enkelte deklasserte, bortskjemte, ubeskjeftigede menn, alle med stor medfødt styrke, få idéen om å grunnlegge et nytt slags aristokrati, som er langt vanskeligere å knekke, fordi den er basert på de mest dyrebare og evigvarende evner, og i de himmelske gaver, som penger og arbeid ikke kan skjenke et menneske.»

Det skrev 1800-talls dandyisten og forfatteren Charles Baudelaire. Dandy-bølgene både før og etter Baudelaire tyder på at han er på sporet av noe.

De første, og mest mytiske dandyene, Beau Brummel og den franske greven d'Orsay, blomstret friskt i kjølvannet av de blodige revolusjonene på slutten av 1700-tallet. De opererte i et samfunn der det for første gang ble stilt spørsmål ved monarkiene, og hvor det var mulig å utfordre et stivnet og fordervet aristokrati. Den overjordisk elegante Brummel kunne tillate seg å spøke med prinsen av Wales' overvekt, og han kunne bruke sin skarpe tunge til å latterliggjøre selvhøytidelige aristokrater. Det var mulig, det var lov, til tross for at Brummel selv stammet fra tjenerslekt.

Revolusjonær

Han vant posisjon gjennom å bli den som definerte hva som var stilig, og hva som var viktig. Dermed ble personlig stil og eleganse viktig. Penger og status alene var ikke lenger nok for den som ville hevde seg.

Dandyen fulgte en slags klasseskilletradisjon ved å heve seg over alle som ikke var like stilig som ham selv. Men han var revolusjonær fordi sosial klasse ikke påvirket hvem han valgte å se ned på.

Distraherende sex

Da de to stjernene Brummel og d'Orsay sluknet, verken så eller hørte verden noe særlig fra dandyene før den mest kjente av dem alle, Oscar Wilde, inntok arenaen i løpet av de siste tiårene av 1800-tallet. For det var det de gjorde, de inntok arenaer. En ekte dandy venter ikke på å bli invitert. Han tar for gitt at han er det selvsagte midtpunkt i enhver forsamling. Kanskje var det dette Ari Behn hadde i bakhodet da han seilte inn på Theatercaféen den gangen på 90-tallet, og ubeskjedent proklamerte at han var den nye vinen.

Dandyen er ingen playboy, selv om Ari Behn er blitt kalt både det ene og det andre, om en annen. Men den kommende gemalens noe klønete damehistorier passer verken dandyen eller playboyen.

Ekstremt selvopptatt

Sistnevnte frir ikke til kvinnene i sitt liv på rekke og rad, han løper videre så kjapt han kan. Dandyen, derimot, er ikke spesielt interessert i kvinner. Det er tidvis blitt knyttet til homofili, som med Wilde, men handler mest om at en ekte dandy er så opptatt av seg selv at det ikke er plass til andre personer i livet hans. Seksualdriften virker rett og slett forstyrrende på viljen, og besluttsomheten, som ligger bak den utstuderte stilen til en ekte dandy.

Den britiske dandy-forskeren Adrian Bailey mener til og med at likegyldigheten overfor sex er selve nøkkelen til dandyismen, og peker på nettopp Beau Brummel, som aldri tok særlig for seg på kjønnsfronten.

Nydandyer og dagens dandy

150 år etter Brummel har imidlertid noen av de mest kjente ny-dandyene, som popikonene Marc Bolan og David Bowie, markert dandyen som en androgyn type, med noe utflytende seksuelle preferanser.

Dagens dandyer assosieres først og fremst med popkultur, klær og sex. Men den opprinnelige dandyen hadde aldri noe ønske om å bli populær. Tvert imot, han foraktet massene, og massenes smak. Det hang litt igjen hos de første mods'erne i London, som Kjetil Rolness omtaler i boken «Vulgær og Vidunderlig». De var noen av 1900-tallets mest stilsikre unge menn, men mistet gnisten da stilen deres ble utgangspunktet for den kommersielle tenåringskulturen på 60-tallet.

Siste krampetrekning

Ari Behn fulgte dandytradisjonen gjennom å demonstrere en selvsikkerhet som irriterte store deler av Norge. Det rykker litt i nordmenn når vi møter mennesker som sier «se, så flink jeg er!» Den gamle Ari passet ikke inn i en kultur der likhetsidealet fremdeles gjelder for alle unntatt sportsstjerner og Røkke. Men populariteten øker etter hvert som vi finner ut han, tross alt, bidrar til å folkeliggjøre kongehuset. Riktignok hadde Ari et tilbakeslag da han stilte på ski med kongefamilien iført rosa skjorte og slips i påsken. Det ble litt mye for anorakk— og knickersnasjonen Norge. Men der viste kanskje Ari antydning til opprørske dandyist-takter for aller siste gang.

SKIDANDY: Ari Behn stilte på skitur med prinsesse Märtha Louise iført rosa skjorte og slips, og markerte at han fremdeles står med en fot utenfor det riktig gode selskap.
Foto: Scanpix