KJARTAN RØDLAND

Men Kristian Ottosen ble ikke en av de unge døde. Han ble en av de mange unge levende som gjenoppbygget landet, som bygget det videre, og knyttet forbindelsen mellom krigsgenerasjonen og de unge slekter som fulgte. 86 år gammel var han da han gikk bort, aktiv til det aller siste.

Rotekte bergenser

Kristian Ottosen var nok en rotekte bergenser, sønn av Larine og Herman Ottosen. Men han var barnefødt i Solund og da han sammen med Arnfinn Haga og Magne Skodvin skrev innledningen til historieverket om krigsårene i Nordhordland og Ytre Sogn, kunne ingen være i tvil om at det var i dette kystlandet han følte seg hjemme, blant det bygdefolket som «kjende uretten då dei såg han», som Skodvin uttrykte det i boken. I de mørkeste dagene skinte lyset klarest: Det fremmede barbariet hadde ingen plass i deres verden, de hadde både plikt og rett til å kjempe.

Motstandskampen

I 1940 fikk han sin studenteksamen. Da tok det ikke mange månedene før han hadde funnet sin plass i den motstandskampen som alle med mer hjerne enn hjerte måtte se som håpløs. Kristian Ottosen ble ikke bare motstandsidealist, han ble en profesjonell motstandsmann, i det som krigen til ende ble den viktigste, etterretningsarbeidet som tyskerne aldri greide å nedkjempe, etter hvert i den uhyre effektive Thetagruppen som fra et loft på Bryggen forsynte London med vital informasjon om fiendens flåtebevegelser. Først sommeren 1942 ble gruppen avslørt, Kristian Ottosen ble arrestert og torturert, og så kom hans treårige martyrium som tyskernes fange, først i Gestapos kjellere i Veiten 3, så fengselet i Bergen, så Grini, så Sachsenhausen og Natzweiler til ragnarokk brøt løs høsten 1944 med Dachau, Ottobrünn, Dautmergen og Vaihingen. Utslitte og utmagrede NN-fanger ble jaget på dødstransporter fra den ene leiren til den andre.

Gjenreisingen

Leser man norske aviser fra sommeren 1945, er det tett med skildringer av kjekke, sterke, solbrune unge menn som vender hjem fra krig og fangenskap, alt er rosenrød lykke. Slik var det kanskje, slik så det ut – og slik følte de det også. Nå hadde de fått enda et liv i gave, nå skulle det brukes til det eneste som betydde noe, å gjenreise det frie Norge og skape et samfunn helt annerledes enn det urettferdige fattiglandet som var deres barndom og ungdom.

Kristian Ottosen fullførte sine studier som cand. philol. i 1948. Se på årstallene en gang til: Tre år etter at gymnasiasten kunne ta fatt igjen, sto han med en fullført embetseksamen!

Studentenes velgjører

Det ble ikke kateter og skolestue for Kristian Ottosen. I 1949 ble han leder for Studentsamskipnaden i Oslo, institusjonen som ikke bare skulle løse studentenes håpløse husmangel og skape en enkel velferd omkring deres studietid – men også gjøre det mulig for alle, uansett sosial og økonomisk bakgrunn å nå frem til landets høyeste utdanning. Om noe skal være et minnesmerke over Gerhardsens dugnads-Norge, så er det studentsamskipnadene og studentbyene som trinn for trinn kom til å omfatte hele landet. Om det så var vinter-OL i Oslo 1952, ble de nøkterne anleggene brukt til studentboliger.

Distriktshøyskolenes far

Det kom nye slekter som med bibelens ord «ikke kjente Josef», og som gjorde Kristian Ottosen til den store motstander og skurk da han på 1960-tallet knyttet skolestudiene til det viktigste, arbeidet i det samfunnet som studentene skulle virke i. Studiene hadde ingen verdi i seg selv, deres oppgave var å forberede de unge på det som skulle komme, de mange år i «livets skole». Distriktshøyskolene ble ett av resultatene av Ottosens arbeid i motgang og motbakke, og det var et resultat som skapte en fremtid.

Forfatteren

I 1979 avsluttet Kristian Ottosen dette «andre liv» og tok fatt på det tredje, sikkert det aller viktigste. Nå kom hele den serien av bøker som åpnet både øyne og hjerter for den nære historie. Selvfølgelig skrev han historie om Theta-gruppen (der forunderlig mange ikke bare overlevde, men fikk et langt og aktivt liv i det frie Norge), så om de menneskeskapte helveter i nazitidens Tyskland, NN-fangene i Natzweiler, kvinnene i Ravensbrück, det merkelige norske samfunnet i Sachsenhausen, jødene i Auschwitz, om jødejakten i Norge, om de glemte fangene i japanernes dødsleirer i Østen, og til slutt det mest monumentale verket vi har over et helt folks lidelser, nesten 700 store sider med opplysninger om de rundt 40.000 nordmenn som havnet i fengsler og konsentrasjonsleirer under krigen.

Nøkternt menneske

De som møtte Kristian Ottosen, opplevde et nøkternt menneske, som sjelden hevet stemmen, og som avskydde de store og tomme ordene – filologen beholdt sin kjærlighet til kjernen i det enkle ordet og tyngden i setningen der intet unødvendig fikk plass. Men hans nøkterne holdning rommet det viktigste: Varmen, medfølelsen, solidariteten – med dem som hadde fortjent den. Det var nok til å fylle tre liv: Hans ungdoms, hans manndoms og hans alderdoms!