— Det peneste man kan si om et menneske her på Hedemarken er at du er ælminnli'. Da er du et skikkelig menneske, og det er en fin attest, sier Rosemarie Køhn. Hun tar imot oss i Bispegården, en sveitservilla fra 1880-tallet, som i vinterskrud er rene eventyrhuset, ikke mange meterne bak Hamar Domkirke.

— Hvordan er det å være biskop for bønder og hedninger på Hedemarken?

— Det er mange av mine kolleger som fleiper og spør hvordan det er å være på hedningemarken. Men det stemmer ikke. Vel å merke tråkker ikke folk ned dørstokken i kirken, men vi topper landsstatistikken for kirkelige handlinger. Folk her har en stor kjærlighet til kirken, og beviset for det er at det gjøres utrolig mye på dugnad.

Da jeg kom hit sa en stiftskapellan til meg at her bekjenner man troen ved å svinge malerkosten på kirkeveggen, sier biskopen, som er åndelig overhode for en flott feminin kirkestatistikk.

Nylig ble den tredje kvinnelig prost innsatt i Kongsvinger. Slikt liker Rose.

— Det er veldig bra. Jeg tror ikke det er andre bispedømmer med så mange kvinnelige proster. Det var Ap-regjeringen som i 1993 utnevnte Rosemarie Køhn til landets første kvinnelige biskop og det var selvsagt ingen tilfeldighet at dette var samme bispedømme som også fikk sin første kvinnelige prest - også den gang til protester fra fundamentalistene rundt omkring.

Rose har ikke latt freden senke seg for godt over kirkefedrene, selv om hun ellers er svært så fredsommelig. Homofile prester er bare ett stikkord for hvordan man stikker hodet i en maurtue. Det gikk hett for seg i bispegården på den tiden da biskopen innsatte lesbiske Siri Sunde som prest i sitt bispedømme.

— Jeg fikk masse reaksjoner. De fleste var positive, men det var også en god del negative.

Det var ikke morsomt å bli dømt ned i helvete, sier Køhn, som egentlig synes det har vært vel så problematisk med andre saker hun brenner for.

— Innvandrings- og flyktningproblematikken synes jeg er en seig materie. Der har det vært veldig vanskelig å få gjennomslag.

Muligens er det å utfordre landets øvrige biskoper når vi påstår at Rose i hvert fall har en ting til felles med sine mannlige kolleger.

Hun baker ikke selv til jul.

— Hvert år før jul har jeg staben i bispegården hjemme på juleselskap. Nå er det 18 stykker. Da får jeg noen til å hjelpe meg.

— Denne julen har jeg også hatt hele familien på besøk. Det er bror, svigerinne og tantebarn med kjærester. Min mor trår også til. Jeg er heldig sånn, sier biskopen.

— Hva ber du om ved jule- og nyttårstider?

— Det går mye på verdenssituasjonen. Og alltid på bispedømmet. Mange ensomme og deprimerte ringer i forbindelse med julen. I vår del av verden feirer vi kanskje jul på en måte som får folk til å føle seg enda mer ensomme, sier hun.

Rosemarie Køhn er født i det tidligere Øst-Tyskland i nærheten av Berlin i 1939 med tysk far og norsk mor. Men hun hadde også tysk familie på morens side. Foreldrene ble skilt like etter krigen og julaften 1946 kom syvåringen til Norge sammen med sin mor. Det var ikke særlig populært å snakke tysk på den tiden, så hun lærte seg norsk på noen få uker. Kanskje er dette også en ballast som har gitt henne innsikt baksidene på livets medaljer.

Hun synes også det er riktig og viktig at en biskop skal engasjere seg i samfunnsdebatten. Før jul satte hun foten ned for USAs bombing i Afghanistan, og møtte utenriksminister Jan Petersen til TV-debatt.

— Ja, skrekk og gru, ler hun. Jeg var invitert til en samtale, men jeg følte mer at det ble en politisk markering fra utenriksministerens side. Jeg fikk en sterk følelse av at jeg talte for døve ører. Men allerede da jeg gikk fra studio fikk jeg også utrolig mye positiv respons.

— Er du skuffet over statsminister Bondevik?

— Du kan kanskje kalle det skuffelse. Jeg synes regjeringen bøyer seg nesegrus for USA. Men det ser ut som om Bondevik har hatt mange tunge stunder, sier Rosemarie Køhn med biskopelig mildhet, og legger til:

— Tragedien i USA gir ikke rett til å påføre andre tragedie. Å gripe terrorister er noe annet enn å bombe et helt land.

— Du «bannet også i kjerka» da du sa at Israel drev like mye terrorisme som palestinerne? Biskopen smiler uforstyrret:

— Jeg traff Kåre Willoch like etterpå. Han sa følgende:

— Jeg er helt enig med deg, men du skulle gått enda hardere ut!

— Hvordan kan Gud tillate så mye ondskap?

— Det er vel arvesynden. Vi er kanskje for naive og tror for godt om oss selv. Men det bor mye djevelskap i oss som plutselig kan stikke hodet opp.

— Kan du forstå at det er vanskelig å tro på en Gud når det skjer så mye forferdelig ?

— Det forstår jeg godt, for det er jo et tankekors. Det som holder meg fast i troen er at Gudsbildet er sterkt knyttet til Jesu historie. Ellers hadde det nesten vært umulig å tro på Gud.

— Tviler du noen gang?

— Alle normale mennesker gjør vel det. Det hender ting i både eget og andres liv som gjør at en kan tvile. Men jeg hører til de heldige. På teologisk fakultet sa de jeg var lett-troende.

— Hva har gitt deg grunn til å tvile?

— For mange år siden hadde jeg en venninne med tre små barn som fikk kreft og døde. Jeg satt på toget fra Tønsberg til Oslo og bannet. Det var så forferdelig. Og det er jo ingen lett sak i vår verden å holde på troen når de skjer så mye djevelskap. Men i troen ligger også håpet om at det gode skal seire en dag. Uten håp eller fremtid tror jeg ikke man orker å leve. Og jeg ser av og til i dødsannonser at det står «orket ikke å leve lenger». Det er unge mennesker. Det må henge sammen med at det ikke finnes håp for noen god fremtid.

Rosemarie Køhn ble ikke akkurat ble omfavnet av sine mannlige kolleger da hun gjorde sin entre som sjefsprest. I andre jobbsituasjoner ville man trolig kalle det mobbing. Og for mange er det selvsagt også et mysterium at kirkens yppersteprester på mange måter kan stille seg utenfor norsk lov, uten å få verken tiltale eller korrigering. Men Rose har tydeligvis tålt det.

— En typisk tørr, gammel jomfru, het det da hun ble utnevnt. Og som ikke det var nok, så var hun altså annerledes. Annerledes. Annerledes enn bondekjerringene på Hedemarken? Neppe så veldig forskjellig. Annerledes enn et ælminnli' kvinnfolk i bispedømmet som tror på likestilling, rettferdighet og anstendighet? Nei. Men kanskje litt annerledes enn de mest fundamentalistiske menn som følte sin moral og sine holdninger truet.

— Du har en styrke og sindighet som kanskje provoserer. Blir du selv aldri provosert til å bli så rasende at du brøler til dine motstandere? Jeg tør ikke det, men det betyr ikke at jeg ikke sier det jeg mener. Jeg blir sjelden sint, men jeg kan hisse meg opp, uten at jeg banker i bordet, sier hun mildt.

— Men det er vel ikke bare strid i kirken ý det er vel også en hverdag?

— Jeg besøker skoler, sykehus og fengsler. Jeg pleier også å legge inn besøk på arbeidsplasser for å få et bilde av hvordan kirken fungerer i lokalsamfunnet. Man kan jo ikke vurdere kirken i løse luften, sier Køhn, som synes hun opplever mye på disse besøkene. Nylig besøkte hun Støa sag i Romedal, der arbeiderne var oppsagt.

— Vi har lite å tilby, men vi kan høre på hvordan de har det. Vi kan jo ikke tilby noen lønningspose. Bare vise deltakelse.

— Morsomme episoder da?

Rosemarie Køhn må langt tilbake for å finne hendelsen hun husker best. Det var i den tiden da kvinneprester fortsatt var like vanlig som en koalabjørn på de brede bygder. Hun skulle holde gudstjeneste i Hurdal kirke, og ingen kvinne hadde vært der før. Da hun gikk foran alteret til prekestolen hørte hun et høylytt rop: «Men det er jo ei kjerring, jo!» - Det ble helt stille i kirken, og jeg holdt på og knekke sammen av latter. Jeg var glad for at jeg sto med ryggen til menigheten, memorerer hun. Selv ble hun forresten landets 6. kvinnelige prest i 1969, ordinert av Per Lønning.

— Hvilket håp har du for det nye året? ý Jeg håper at vi som kirke kan fange opp både de vanskelige og gode sidene i livet, og være et kildested for menneskene, sier biskopen som har syv drømmer om kirken.

Og en av drømmene lyder slik: - Når jeg drømmer om kirken, drømmer jeg også om kirken som proteststedet. Vi trenger et sted som bærer protesten i seg mot all urettferdighet, mot all forskjellsbehandling, mot all nedvurdering av mennesker som er annerledes, et hus hvor man ikke «måles og veies» etter nytteverdi, effektivitet, produksjonsevne, men gir hverandre verdi som de mennesker vi er, skapt i Guds bilde, og elsket av ham.

Fakta:

Navn: Rosemarie Køhn Alder: 62 Sivil status: Aleneboende Stilling: Biskop i Hamar

Om verdier:

— Det er flere som etterspør verdier. Jeg får mange forespørsler fra næringslivet om å komme for å snakke om «Hva som gjør livet verdt å leve». Kan hende vi oppdager at vi ikke blir lykkeligere og bedre av å berike oss mer og mer. Men hvem vil gi avkall på godene?

Om de små tingene:

— Jeg liker å lese, jeg liker å rydde og pusle i huset. Men jeg er ikke så glad i håndarbeid. Jeg broderte en gang en påskeduk. Det tok 10 år.

Om overgrep i kristelige miljø:

ý Både i og utenfor kirken har man ikke trodd at mennesker kan være så onde. Kan hende man ikke har villet se, men heller ikke ha trodd det man så.

FOTO: THERESE BORGE