LINE NOER BORREVIK

Stadig flere etterlatte vil sette sitt og den dødes preg på begravelsen. Det tales ved båren, ofte også til båren. Musikalske innslag fra slektninger eller innleide krefter blir vanligere, og ofte er det snakk om musikk som ikke oppleves som Kirkens.

100 årsreform

Samtidig skjer det en omfattende reform i Kirkens begravelsesritual.

— Den største endringen på mer enn hundre år, mener prost Sevat Lappegard i Elverum.

Lappegard er sentral i reformarbeidet, som i prinsippet går ut på å la den avdøde og de etterlattes sorg få en mer sentral plass i begravelsen enn det dagens ritualer åpner for.

— Norsk gravferdstradisjon har vært orientert om de gjenlevende ý og da ikke først og fremst som sørgende, men ritualet skulle belære dem om egen død. Nå skal i større grad ritualene bestemmes av situasjonen, sier Lappegard.

Snakke med sorgen

— Når folk kommer sammen til gravferd, er det for å ta avskjed med noen som har betydd noe for dem, minnes det som har vært, og være sammen med andre om dette. De har sorg, de bærer takknemlighet for det som har vært, det er tristhet, det er håp. De har mange følelser som søker et uttrykk. Et gravferdsritual må kunne kommunisere med alt dette, gi uttrykk og form til de livserfaringer som er i situasjonen. Ritualet skal gi livstolkning, sier Lappegard.

— Folk er mer opptatt av å gjøre noe ut av en begravelse. De er mer individualister, og vil ikke bøye seg for Kirkens liturgi. De er mer enn religiøse mennesker, selv om de vil ha det religiøse også, sier gravferdskonsulent Geir P. Knudsen i Begra-velsesbyrået Jølstad i Oslo.

Modernisering

Professor i sosialantropologi, nå pensjonist, Arne-Martin Klausen mener det som skjer med begravelsesritualene er en del av den generelle moderniseringsprosessen.

— Begravelsesritualene liberaliseres, individualiseres og sekulariseres ý som alt annet. Det er helt naturlig at ritualene tilpas-ses de verdiendringene vi ser i samfunnet, fastslår han.

— En folkekirke må akseptere at folk vil ha et ord med i laget. Mange vil ikke lenger akseptere at begravelsen benyttes til forkynnelse. Jeg ville ikke synes det var kjekt om min død skulle brukes til å formidle et ortodoks og fundamentalistisk budskap, fortsetter Klausen.

Frittgående prester

Ifølge Sevat Lappegard har svært mange prester forholdt seg noe fritt til Kirkens håndbok for begravelsesritualet ý for å komme de etterlatte i møte. Håndboken har lagt strenge begrensninger på begravelsen, og muligheten til å gjøre den per-sonlig.

— I det ritualet vi nå er i ferd med å gå bort fra, skal det Kirken kaller den private delen ý det som handler om den avdøde og de etterlattes sorg ý gjøres unna ganske fort, og selve begravelsen skal være belæring om egen død. Mange prester har vært ulydige, rett og slett, og latt minnedelen få større rom, fordi det har vært nødvendig i situasjonen. Dette er en reform som er drevet frem av behovene i de ulike sørgesituasjonene, og det har gått svært glatt å få den gjennom fordi den var så overmo-den, sier Lappegard.

Friske toner

— Det er vanskelig for prestene å ri prinsipper overfor mennesker i sorg, særlig når dødsfallet er tragisk. Samtidig oppstår det jo en spenning når ønskene blir i friskeste laget, mener gravferdskonsulent Geir P. Knudsen.

Bjørn Hviding i Hviding Begravelsesbyrå i Stavanger, bekrefter:

— Noen ganger blir det vanskelig, fordi familien vil ha musikk som presten og organisten ikke mener hører hjemme i en be-gravelse. Utfordringen er stadig oftere at folk vil ha musikk som ikke lar seg gjengi av de instrumentene vi bruker i begra-velser, og ikke alle prester og organister liker cd-spiller og stereoanlegg, sier Hviding.

Beatles og Dire Straits

Det blir vanligere at avdødes favorittmusikk spilles i kirken, gjerne på en cd-spiller. Stadig flere musikkstudenter skaffer seg ekstrainntekt ved å opptre i begravelser, men det finnes også både sangere og utøvere som er profesjonelle gravferds-musikere.

— Musikkinnslagene er gjerne svært moderne; Beatles, Dire Straits, Elvis. Det vanligste er sangsolister, fiolin eller orgel, men trompet er heller ikke så uvanlig, sier Knudsen.

Statusjag?

De fleste begravelser tar mellom 30 minutter og en halv time. Knudsen er ikke redd for at de kunstneriske innslagene skal bli så mange og lange at begravelsene tar for lang tid.

Sevat Lappegard ser imidlertid faren for at det kan oppstå et statusjag, der det gjelder å ha de flotteste innslagene.

— Det koster jo penger å ha Arve Tellefsen til å spille, ikke alle har råd til det. Presten har et stort ansvar som ritemester for å holde begravelsen i gode, balanserte former. Personlig, men ikke privat, vakker, men ikke overdådig, enkel, men ikke fattigslig. Som prest med kanskje tusen begravelser bak meg vet jeg jo at det kan bikke over, sier Lappegard.

Arne Martin Klausen ser den samme problemstillingen.

— Vi har jo et statusjag i dag, når folk leier inn jazzband til begravelser. Se på begravelser på Statens regning. Det er jo ikke måte på, det kan jo koste nær sagt hva som helst. Samtidig vet vi jo at mange foretrekker begravelser i stillhet, og de store variasjonene får vi nettopp på grunn av den individualisering som ligger til grunn, sier han.

Stavanger Aftenblad/Bergens Tidende