– Jeg skammer meg ikke over å være hjemløs. Jeg har jobbet og stått på i alle år. De som burde vært flau er de som ikke har gjort en dritt i hele sitt liv.

Eli Johannessen (62) sitter i sengen på hybelen – eller «lugaren» som hun kaller den – hos Blå Kors i Nubbebakken. Hun er kjapp i replikken, har et ungdommelig blikk og er sølvgrå i håret.

Dette er hjemme nå. Her er klærne hennes, plassert i et skap og i to svarte plastsekker under skrivebordet. Hun er klar til å flytte på dagen. Alt hun ellers eier får plass i det sju-åtte kvadratmeter store rommet; et fjernsyn, noen pynteting i vinduskarmen.

Dusj er på gangen, kjøkken deler hun også med andre.

Halvannet år med venting

Sier du hjemløs tenker mange på eldre uteliggere, hospits og alkoholmisbruk. Men det stemmer ikke med undersøkelsen «Bostedsløse i Norge 2005» fra SINTEF – Byggforsk, som ble offentliggjort tidligere i år.

Her kommer det frem at gjennomsnittsalderen for hjemløse, eller bostedsløse, i Norge er 35 år. Tre av fem er ikke avhengig av rusmidler. Den største gruppen (42 prosent) bor midlertidig hos slekt, venner og kjente.

Eli Johannessen har vært hjemløs i rundt halvannet år nå. I alle disse månedene har hun hatt tilhold hos Blå Kors.

Problemene startet da hun ble arbeidsledig i 50-årene. Hun søkte nye jobber, men oppdaget at ingen ville ansette en på hennes alder, en med hennes kunnskaper. Da fulgte fire år med sosialtrygd.

– Det var nedverdigende.

Hun, som begynte å jobbe da hun var 16 år og var vant til å ha lønn og klare seg selv, måtte snu på hver krone. Utgiftene måtte dokumenteres og godkjennes av sosialkontoret. Det gamle livet i bosset

Etter at samboeren døde klarte hun ikke lenger å betale for leiligheten, og måtte be kommunen om hjelp til å bli boende.

Da hun senere fikk ny kjæreste, bodde hun i lengre perioder hos ham utenfor Bergen. Sosialkontoret hjalp til med å betale husleien i sentrum, men oppdaget at hun hadde bodd der så lite. Da mistet hun støtten og leiligheten, forteller hun.

– Jeg tenkte rett og slett ikke så langt, sier hun og rister litt oppgitt på hodet.

Hun hadde ingen steder å bo, ingen egenkapital og måtte be kommunen om hjelp for å få tak over hodet.

Når hun får tildelt en kommunal leilighet, må den være møblert. Da hun måtte flytte ut av den forrige, ble nemlig alle møblene satt vekk på et lager. Men tiden gikk, leien bare økte og økte, og hun hadde ikke penger til å betale ut tingene. Nå er nok alt kastet, tror 62-åringen.

– Mye dyrt og rart

– Det er så trist, jeg orker ikke tenke på det. Det var bare midlertidig, så jeg satte alt jeg eide der. Gamle fine møbler jeg hadde arvet, bilder av mor og far. Men jeg har ingen etter meg, så det ville vel gått i bosset før eller siden likevel.

Bergen er versting i landet, med flest hjemløse pr. innbygger. Opp mot to år tar det å skaffe dem kommunal utleiebolig i Vestlandets hovedstad. På tross av flere prosjekter for å huse blant andre bostedsløse rusmisbrukere og prostituerte, klarer ikke Bergen å få ned det totale tallet bostedsløse.

– Jeg har søkt privat også, men der er det så mye rart og dyrt. Og så er jeg blitt over 60 år. Jeg tror jeg har det best på Sjømennenes Aldershjem eller noe liknende.

Det hun ønsker seg er «en liten søt leilighet med en sovealkove», som hun sier.

Rangling forbudt

62-åringen trives brukbart på hybelen, og mange ansatte og beboere er greie.

– Men noen ruser seg. Det er vakthold her, men jeg føler meg ikke helt trygg.

Blå Kors praktiserer avhold i sine lokaler, og brudd på reglene kan føre til utvisning. Av og til kjenner Eli Johannessen seg som en fange, eller som en unge i en barnehage.

– En gang hadde jeg 0,4 i promille. Da måtte jeg gå ute i regnet i tre timer til jeg ikke hadde promille. Det er forskjell på å være ravende full og kose seg med en pils eller to.

For å få tiden til å gå spiller hun kort, spar dame, med andre beboere. En gang i uken har de tilbud om å spille bowling i Åsane.

– Livet er all right

Johannessen er redd for å bli apatisk hvis hun må være for lenge på hybelen. Flere hun kjenner har bodd på et rom i mange måneder. Noen orker knapt gå ut av rommet etter hvert, forteller hun.

– Jeg klarer ikke å sitte på det lille rommet. Da hadde jeg blitt helt tussete.

Når vi møtes har hun nettopp vært på salg og kjøpt en grå collegejakke med sommerlige, røde blomster. Før var hun flink å gå på fjellet. Det er vanskeligere nå siden hun ikke får noen med seg. Men alt i alt er det all right å være 62 år, mener Eli Johannessen. Samtidig er det litt skummelt snart å skulle starte på slutten av livet i ny leilighet.

– Jeg kan jo bli ensom. Men samtidig er jeg fri, jeg har ikke noen som står over meg og passer på. Nå må det snart være min tur. Jeg håper hver dag at brevet ligger i postkassen.

Knut Egil Wang