Wessel fikk ikke lov til å vurdere vitneopplysninger i saken mot tidligere ordfører Rune Øygard torsdag, men holdt en 50 minutter lang innledning i retten om hvilke momenter som generelt påvirker vitners troverdighet.

Hun var innkalt som vitne av forsvarene til Rune Øygard den siste dagen med bevisførsel i overgrepssaken som går for Eidsivating lagmannsrett.

— Det finnes ingen klare indikasjoner på hvordan falske og riktige historier skiller seg fra hverandre, konkluderte Wessel.

Aktor stilte seg i utgangspunktet negativ til at psykologen og gjesteforskeren ved Universitetet i Oslo i det hele tatt skulle kunne føres som vitne, fordi han fryktet hun ville gå inn og vurdere i bevisene i saken. Wessel bekreftet at hun hadde lest en del av sakens dokumenter, avhørene av fornærmede og tiltalte og tingrettsdommer, men hun kom ikke inn på konkrete momenter i bevisbildet under vitneprovet.

Forsvaret hevder jenta lyver

Det er forsvarets påstand at den nå 17 år gamle jenta lyver når hun beskylder Øygard for rundt 50 samleier over en toårsperiode, og det er antydet flere grunner til at det kan være sånn. En av dem kan være at jenta ville komme seg ut av en krisepreget situasjon da hun ble avslørt i å lyve om hvor hun skulle overnatte, noen dager før anmeldelsen, mener forsvarerne.

Wessel påpekte, på generelt grunnlag, at slike grunner kommer tydelig fram i statistikken over falske anmeldelser for overgrep.

For aktor er det imidlertid et meget tungtveiende moment at jenta har forklart seg så å si helt konsistent fra første gang hun fortalte historien i avhør og fram til sin vitneforklaring i lagmannsretten. Det i motsetning til Rune Øygard og flere vitner i saken, som i enkelte tilfeller har endret sine forklaringer til bevisbildet, ifølge aktor.

Det gjelder blant annet Reidun Øygards forklaring rundt butikkbesøket da det angivelig første overgrepet skal ha funnet sted.

Detaljer ikke avgjørende

Dommere og jurymedlemmer har en tendens til å tillegge vitner troverdighet hvis de har emosjonelle reaksjoner som passer med forventningene, for eksempel til hvordan et overgrepsoffer vil reagere.

Men Wessels egen og andres forskning viser at det ikke er noen beviselig sammenheng mellom troverdighet og hvordan vitnet framstår følelsesmessig.

— Upassende eller manglende emosjonell innlevelse kan ha sterke negative virkninger, mens en lite troverdig historie kan bli vurdert som troverdig hvis den emosjonelle innlevelsen står til forventningene, sa Wessel.

Det er heller ingen klar sammenheng mellom detaljrikdom i en forklaring og sannhetsgehalten i den. Vitnet kan ha skaffet seg kunnskaper om disse detaljene i andre sammenhenger.

— Det er mange faktorer som fører til at en usann historie kan være konsistent og detaljrik, mens en sann historie kan framstå som inkonsistent og detaljfattig, sa Wessel.

Hun konkluderte med at det er så å si si umulig å avsløre om en person lyver i vitneboksen eller ikke. Verken statsadvokat eller dommere er flinkere enn andre i å avsløre løgn i rettssalen, selv om fagdommere «ikke blir så påvirket av følelser som andre».