DEN SOM VIL til topps i politikken må skaffe seg venner og passe munnen. Einar Førde elsket konflikt, sa det han tenkte og foraktet emosjonell inkontinens. Likevel nådde han nesten toppen i Arbeiderpartiet.

— Han var en råtass på mange måter. Folk tenkte stadig «kan en mann i hans posisjon si og gjøre slike ting?». Men når Einar fikk beskjed om å dempe den grove humoren, ga han beskjed om at den satt for dypt i ham, forteller BT-journalist Frank Rossavik.

ROSSAVIK HAR INTERVJUET 135 personer, gått gjennom aviser, bøker og arkiver for å bli klok på mannen med den krasse humoren og de karakteristiske pannerynkene. 13. august kommer han ut med Førde-biografien «Stikk i strid». Tittelen er ikke tilfeldig. For Einar Førde brøt alle regler. Men gjorde det skarpt likevel.

— Han var en mann med sognehumor som ble en nasjonal figur. Einar Førde var en fascinerende luring som kunne blitt norsk statsminister. Han burde blitt statsminister, det ville vært veldig underholdende, sier Rossavik.

— Har du lært mye om Einar Førde som overrasket deg?

-Ja, jeg fikk en del overraskelser og latterkuler underveis, men ingen sjokk: Einar Førdeforble Einar Førde,om enn mer menneskelig enn jeg hadde forestilt meg. Og så har jeg lært mye nytt om norsk politisk historie. Det er ufattelig hva jeg ikke har visst.

EINAR FØRDE VAR et sammensatt menneske.

— Han spilte sine spill, han gjorde uventede ting. Han var en leken mann, og behandlet folk på en mildt sagt uhøytidelig måte, sier Rossavik.

Men bak humoristen Einar Førde lå strategen Einar Førde. Han hadde høye ambisjoner, selv om han ofte spøkte dem bort.

— På 1970-tallet utviklet han ønsket om å bli statsminister. Han ga ikke opp før i 1988, da han signaliserte at han ville bli kringkastingssjef.

Gro Harlem Brundtland ville ha den mer forutsigbare Gunnar Berge som nestleder i 1981, men fikk Einar Førde. Hun ble aldri helt trygg på sogningen. Hun forsto ikke humoren hans, og var redd for ambisjonene hans.

— Gro og Einar hadde et sammensatt forhold. De respekterte hverandre, men hadde samtidig en vanskelig relasjon, sier Rossavik.

Han tror Førde kunne nådd helt til topps i norsk politikk om han hadde fortsatt i politikken litt lenger.

— Hvis Einar Førde hadde vært nestleder da Gro gikk av i 1992, ville han blitt partileder. Ingen andre hadde hans nettverk, erfaring og styrke, og han hadde fortsatt ikke fylt femti.

I STEDET tok Førde jobben som kringkastingssjef, og han angret neppe.

— Årene i NRK var høydepunktet i Einars liv. Der var han sjef, og kunne bruke all sin kunnskap om kultur, politikk, idrett og strategi. Dessuten var det en blanding av en politisk rolle og en medierolle. Det var nok det politiske spillet Einar var mest glad i. Han syntes det var kjekt å gå til Storting og regjering for å få mer lisenskroner. Akkurat det er nok noe de fleste kringkastingssjefer misliker, sier Rossavik.

Sogningen var med på å føre NRK inn i en ny tid. Der allmennkringkastere over hele Europa har tapt kampen om å være størst, vant Førde kampen mot TV 2.

— Han overforbrukte penger, og sprengte budsjettene for å få fart på NRK. Dersom NRK i 1989 hadde fått en bokholder som sjef i stedet for en visjonær strateg, hadde NRK vært mindre enn TV 2 i dag, sier Rossavik.

ALT DA HAN VAR GUTT i Høyanger på 1940- og 1950-tallet var Einar Førde annerledes. Han var fysisk pysete, intellektuelt bråmoden og sjenert bak en ofte arrogant overflate.

«Tilsynelatande gjorde han alt han kunne for ikkje å bli likt, ein eigenskap han videreutvikla inn i vaksenlivet,» skriver Olav Helge og Reidun Førde om broren. Lærersønnen så tidlig klasseskillene rundt seg i industribygden.

— Han var en rotfestet vestlending, det var i industrisamfunnet Høyanger han fikk interessen for politikk. Interessen for klasseskiller holdt han ved like helt til han døde, forteller Rossavik.

Førde begynte langt ute på venstresiden i Ap da han kom i sentralstyret og på Stortinget mot slutten av 60-tallet. Til å begynne med var han en raddis, imot EF, imot NATO, og langt til venstre i økonomisk politikk.

— Fra han ble nestleder i 1981 søkte han mer mot sentrum. Han fikk en sentral rolle i moderniseringsprosessen da Ap sluttet å være et gammeldags sosialdemokratisk styringsparti. Han, som en mann med ideologisk kunnskap og bakgrunn fra venstresiden i partiet, hadde legitimitet til å få igjennom endringene. Det var hans viktigste bidrag som politiker, sier Rossavik.

DET VAR I EN SKY av røyk at Frank Rossavik lærte Førde å kjenne på slutten av 1980-tallet. Førde var parlamentarisk leder for Arbeiderpartiet på Stortinget, og holdt hoff ved et røykebord i stortingsrestauranten. Rossavik var fersk SV-rådgiver, og ble ofte sittende ved bordet hans.

— Der satt han og sludret, baksnakket og lekket informasjon om Arbeiderpartiets indre liv. Det var alltid mye humor. Grov humor.

Rundt Einar Førde satt politikere og journalister. De fleste menn.

— Det var et uhøytidelig og mannsdominert miljø med mannsdominert humor. Det var mye Einar som snakket. De andre stilte spørsmål og kommenterte, forteller Rossavik.

— Var det en gutteklubb?

— Kvinnenes gjennombrudd i politikken kom på midten av 80-tallet. Einar Førdes tid var mannsjåvinismens tid, og han var en representant for den. Samtidig hadde han et viktig forhold til Arbeiderpartiets kvinnebevegelse, sier Rossavik.

— Skadet han aldri Ap ved å fortelle så mye til journalistene?

— Det kan nok tenkes at ting Ap ville holde skjult, lekket ut. Samtidig fikk journalistene større presisjonsnivå. Og Einar fikk et godt forhold til journalister og redaktører. Han hadde nok fordel av å ha media på sin side.

«DI ELDRE EG BLIR , di oftare innser eg at eg mest aldri tek feil,» skrev Einar Førde i spalten «Einar på ein onsdag». Da han takket av som kringkastingssjef, takket han ja til å skrive for Bergens Tidende. Det var ikke et tilfeldig valg. Vestlending i eksil forble han livet ut, og han sluttet aldri å lengte tilbake.

— I hagen i Maridalen i Oslo dyrket han reve-bjeller, fylkesblomsten til Sogn og Fjordane. Bokmål skrev han sjelden, og bare om han måtte, sier Rossavik.

I Bergens Tidende kunne han skrive nynorsk. Her kunne han være så ironisk han bare ville, uten å være redd for å bli misforstått av humørløse østlendinger. Den siste spalten skrev han bare uker før han døde av kreft i september 2004.

- KIRKEGÅRDEN ER FULL av uerstattelige mennesker, sa Einar Førde selv. Men det ble litt stillere da han forsvant.

Jeg tror ikke det er noen i dag som kommer opp mot Einar Førdes innsikts- og humornivå. Han hadde en åpenhet som ingen matcher i dag. Han fortalte alt mulig til journalister, etter prinsippet om at dess mer de vet, dess mindre feil skriver de, sier Rossavik.

— Ville det vært rom for en politiker som Førde i dag?

— Han skapte et rom for seg selv. Vi trenger personligheter i politikken som tar sjanser og bidrar med vidd og humor, sier Rossavik.

På TV ble Einar Førde litt for spesiell for enkelte.

— Mange ble skremt når de så ham på fjernsyn, så det spørs om han hadde greid seg like godt i dag. TV-alderen har skapt en bestemt politikertype der personligheten blir borte. Vi har mistet de originale politikerne, sier Rossavik.

— Nå har vi bare en masse snakkemaskiner.

Rune Nielsen