I sin utviklingspolitiske redegjørelse slo Erik Solheim fast at målet om en årlig bistand på én prosent av bruttonasjonalproduktet står fast.

Og at vi skal gi bedre.

Men skal vi gi mer til Afrika — Sudan blir et tungt engasjement fremover - og få flere land i Latin-Amerika inn som bistandsmottakere, betyr det også at det må en sterk omprioritering til. En «stokking» av listen som kan hende kan komme til å skape den politiske uenigheten Solheim forsøkte å unngå i sin redegjørelse.

DA STATSBUDSJETTET for inneværende år ble vedtatt før jul, ble det bevilget i overkant av 3,5 milliarder kroner, fordelt på syv hovedsamarbeidsland og atten samarbeidsland.

Det er fem hovedsamarbeidsland og åtte samarbeidsland i Afrika som «stikker av» med størsteparten av denne potten, knappe 2,6 milliarder kroner. Det er en økning på 27,1 prosent fra 2005.

De fem hovedsamarbeidslandene er Malawi, Mosambik, Tanzania, Uganda og Zambia. Samarbeidslandene er Angola, Eritrea, Etiopia, Kenya, Madagaskar, Mali, Nigeria og Sør-Afrika.

I begge grupper befinner det seg noen av verdens fattigste land.

Det samme kan sies om de to hovedsamarbeidslandene og syv samarbeidslandene i Asia. De ble tilgodesett med knappe 700 millioner kroner. Her finner vi Bangladesh og Nepal, og Afghanistan, Indonesia, Kina, Pakistan, Sri Lanka, Vietnam og Øst-Timor.

Resten av bevilgningen, ca. 300 millioner kroner, ble fordelt mellom Guatemala og Nicaragua i Latin-Amerika, og Det palestinske området.

I REDEGJØRELSEN understreket Solheim at Norge har sine begrensninger som bistandsgiver, og at vi må konsentrere oss om de områdene vi er «best på».

I praksis mener han antakelig med dette at vi må slutte å «smøre tynt utover» - det betyr færre prosjekter, der man får en bedre styring med bistandsmidlene. I neste omgang kan dette også bety en kritisk gjennomgang av listen over bistandsmottakere.

Utviklingsministeren bekreftet tidligere uttalelser om at

n energi

n fred og forsoning

n kvinne- og likestillingsspørsmål, samt

n miljø

er områder det vil være naturlig å satse på. Dette er allerede tatt inn i den såkalte Paris-erklæringen fra i fjor om økt samordning av bistanden.

Men hvordan skal vi sikre at de som trenger det mest, og som faller utenfor disse «norske spesialitetene», fortsatt får muligheten til et verdig liv?

BISTANDSMINISTEREN ser muligheter for et bedre samarbeid med norsk næringsliv.

Det er et viktig poeng. Men det vil også innebære at det stilles klarere betingelser til mottakeren om hva bistandspenger skal brukes til.

Og det betyr at regjeringen må klargjøre bedre hva den ønsker av norsk næringsliv i denne sammenheng, samtidig som næringslivet klargjør hvordan det ser på et slikt samarbeid, hva ønsker det å få ut av det, m v.

Solheim snakker om kunnskapsoverføring i petroleumssektoren, «Olje for utvikling», der man skal lære å bruke oljeinntektene på riktigst mulig måte.

Men hvorfor ikke å tenke litt mer på det som skjer før inntektene, både fra olje og annen virksomhet, f eks gruvedrift, kommer? Hvorfor ikke med bred penn overføre de norske kunnskapene fra tiden før vi vant i Lotto i Nordsjøen?

For noen år siden var jeg i Mali, et av Norges afrikanske samarbeidsland, der regjeringen satt og gledet seg over at et flernasjonalt selskap hadde vist interesse for landets gullforekomster.

Det var stort sett det eneste de hadde å glede seg over. For det flernasjonale selskapet var i ferd med å få en avtale med regjeringen i Mali som, bokstavelig talt, var gull verd. Ikke skulle det betale konsesjonsavgift, ikke skulle det betale avgifter for det materiell det tok inn, ikke skulle det betale bensinavgifter, og ble det gjort drivverdige funn, skulle det ikke betales skatt før selskapet hadde fått tilbake sine investeringer. Selskapet skulle heller ikke ha ansvar for opplæring av lokal arbeidskraft. Det var en utilslørt nykolonialisme som kunne leses i kontraktsforslaget fra det kanadiske selskapet som var på jakt etter nye gruveganger etter de som var gitt opp i Sør-Afrika.

Hva om Mali - og andre land i samme situasjon - hadde fått litt kunnskapsoverføring fra de «blåøyde arabere»? Eller er det for ømtålig, tatt i betraktning at norske oljeselskap er på full fart inn i Afrika?

Det ville i alle fall være et praktisk tiltak for å sette land i stand til å klare seg selv.