Det kan få store konsekvenser for norsk politikk. Et KrF som tviholder på en rømningsvei — en selvmordsparagraf - kan bety slutten på Bondevik-æraen. Uten KrF blir det ingen borgerlig regjering med deltakelse fra partier i sentrum av norsk politikk. Da står vi igjen med to muligheter - en allianse mellom Høyre og Frp, samt en mindretallsregjering fra Ap. Vel å merke hvis det blir folkeavstemning om norsk medlemskap i neste stortingsperiode - fra 2005 til 2009.

Regjeringens videre liv

Et tilleggsmoment er at det så langt har vært opplest og vedtatt at den nåværende samarbeidsregjeringen vil gå til valg i 2005 på fortsatt regjeringssamarbeid mellom Høyre, KrF og Venstre. Spørsmålet er om det grunnlaget bortfaller, hvis Høyre og Ap konkluderer med at Norge bør søke om medlemskap i neste periode.

Kristelig Folkepartis EU-utvalg offentliggjorde i går sin innstilling til hva som skal stå om EU i partiprogrammet. Programmet skal vedtas på neste landsmøte - i april 2005. EU-utvalget har bestått av 8 personer, under ledelse av Einar Steensnæs. Han sier det vil by på store problemer å sitte i en regjering som skal forhandle med EU.

Særnorske behov

KrF-innstillingen er ikke enstemmig. Seks av medlemmene går inn for å beholde dagens tilknytningsform til EU - det vil si EØS-avtalen. To av medlemmene går inn for at Norge skal søke om medlemskap, med sikte på å være med i neste utvidelsesrunde i 2007. Programinnstillingen skal nå ut på en ettårig diskusjonsrunde i partiet. Det vil overraske stort om den prosessen fører til en annen konklusjon enn den utvalget kom frem til. Det understrekes av at partiets nye leder, Dagfinn Høybråten, er meget klar på at han har vært, er og kommer til å forbli nei-tilhenger.

I sin innstilling legger utvalget særlig vekt på at «Norge har særskilte behov som ikke uten videre fanges opp av EUs regelverk og forordninger. Det knytter seg blant annet til forvaltningen av naturressursene våre og hensynet til de spesielle vilkårene for jordbruks- og fiskerinæringene.»

Utvalget legger også vekt på at forslaget til grunnlov for EU og den økonomiske og pengepolitiske unionen med felles valuta ikke ivaretar nasjonale særbehov godt nok.

Nei- og ja-fløyene

Ja-partiene, og særlig Arbeiderpartiet, har gjentatte ganger understreket at det er to forhold som må endres i forhold til 1994 hvis det skal søkes om medlemskap på nytt:

  • Det må være et stabilt og klart ja til norsk medlemskap i befolkningen.
  • Ett eller flere partier som sa nei i 1994 må endre standpunkt og gå inn for norsk medlemskap.

Det siste årets meningsmålinger, kan tyde på at den første forutsetningen er oppfylt. Det har lenge vært et klart ja til norsk medlemskap. Den andre forutsetningen kan se mer tvilsom ut. Lars Sponheim sa i helgen at Venstre trolig er det eneste nei-partiet som kan komme til å si ja. Det vil vi først få svaret på om ett år.

Det sannsynlig utfallet av partienes EU-behandling er nå at Ap og Høyre sier ja til en søknad, Venstre kan komme til å si ja, KrF sier nei, og det gjør også SV og Sp. I tillegg er det større sjanse for at Frp sier nei enn ja.

Folkeavstemninger

Et avgjørende tilleggsspørsmål må avklares før EU-saken igjen blir satt øverst på dagsordenen: Skal det være en eller to folkeavstemninger? I dette spørsmålet er KrFs EU-utvalg delt på midten, fire medlemmer vil ha to og fire medlemmer vil ha én folkeavstemning.

Så her er det bare å stålsette seg for en langvarig og opphetet debatt. Det eneste vi med sikkerhet kan slå fast i dag er at EU-saken vil fortsette å ha kraft i seg til å endre helt grunnleggende på maktforholdene i norsk politikk.