Fredag ble Unionen tildelt Nobels fredspris, til tross for at en vedvarende økonomisk krise de siste årene har overskygget alt annet arbeid i EU.

Nobelkomiteen kan sies å gå tilbake til kjernen i selve EU-samarbeidet, nemlig spredningen av fred og velstand i Europa, ved å gi prisen til unionsprosjektet.

Paradokset er selvsagt at prisen blir delt ut i det eneste europeiske landet som to ganger har sagt nei til invitasjon om EU-medlemskap.

Kontinent i ruiner

Store deler av Europa lå fortsatt i ruiner etter andre verdenskrig da den franske utenriksministeren Robert Schuman 9. mai 1950 fremsatte et forslag som ble spiren til det vi i dag kjenner som EU.

Forslaget, som var utarbeidet av franskmannen Jean Monnet, gikk ut på å sette den samlede kull— og stålindustrien i Frankrike og Vest-Tyskland under en felles organisasjon, styrt av sterke og uavhengige organer.

De to industrifeltene var helt sentrale i oppbyggingen før verdenskrigen, og ved å samkjøre de to landene, håpet man å kunne sette en stopper for århundrer med krig og uroligheter mellom de to arvefiendene.

Året etter ble Den europeiske kull- og stålunionen dannet, hvor Frankrike og Vest-Tyskland fikk selskap av Italia, Belgia, Nederland og Luxembourg.

Økonomisk samarbeid

Seks år senere gikk de seks landene et skritt videre og undertegnet Romatraktaten, som førte til opprettelsen av Det europeiske økonomiske fellesskap (EEC). Dette indre markedet uten tollmurer er i dag fortsatt en hjørnestein i EU-samarbeidet. Traktatinngåelsen 25. mars 1957 regnes som starten på unionsprosjektet.

I 1993 la Maastricht-traktaten grunnlaget for overgangene fra Det europeiske fellesskapet (EF) til Den europeiske union (EU), og etter kommunismens fall i Europa har EU tatt opp en lang rekke østeuropeiske stater i samarbeidet.

Da 50-årsjubileet ble feiret i Berlin i 2007, hadde EU rundt 500 millioner innbyggere fordelt på 27 medlemsland, en egen valuta var på plass og Schengen-samarbeidet, som også Norge deltar i, hadde fjernet grensekontroller mellom de fleste landene. Men til tross for stadig større vekt på økonomiske og sosiale forhold, var ikke utgangspunktet for samarbeidet glemt i jubileumserklæringen medlemslandene samlet seg om i Berlin.

— Europa har i århundrer vært en idé, et håp om fred og forståelse. Dette håpet er blitt til virkelighet. Europeisk enhet har gjort fred og velstand mulig, heter det i erklæringen.

Internasjonal rolle

Mange har hevdet at den store utvidelsen av EU de siste årene har skjedd for fort og bidratt til å gjøre EU-samarbeidet vanskeligere. Men samtidig har EUs utvidelsesprosess, og de strenge kravene som stilles til søkerland, utvilsomt lagt en demper på konfliktnivået i flere regioner.

For eksempel er nå alle landene som var involvert i 90-tallets kriger på Balkan, enten medlem (Slovenia), kandidatland (Kroatia) eller på listen over søkerland (Serbia, Montenegro, Bosnia, Kosovo og Albania).

EU spiller dessuten i stadig større grad en egen rolle i internasjonale fredsoperasjoner. Under krigen i Georgia i 2008 var det den sittende EU-formann Nicolas Sarkozy som framforhandlet en fredsavtale. Den internasjonale rollen var ment å bli ytterligere forsterket da den nye Lisboa-traktaten ble innført 1. januar 2009, ettersom EU da fikk en egen «utenriksminister», Cathrine Ashton, og en fast president for Ministerrådet, Herman Van Rompuy. Om EU har lyktes i å forsterke sin rolle, er omdiskutert.

Samarbeidet om en felles valutaunion, som i dag har 17 medlemsland, var ett av Unionens aller største prestisjeprosjekter da det ble sjøsatt rundt årtusenskiftet.

Men de siste årene har den økonomiske krisen dominert EUs dagsorden. Gjelden har vokst seg så stor i mange medlemsland at den er blitt en trussel mot hele valutasamarbeidet.