Det er førsteamanuensis og ekspert på trygdeøkonomi, Kjell Vaage, som opplyser dette til Bergens Tidende.

Han avliver dermed en seiglivet myte som til stadighet brukes av politikere og fagfolk. Denne myten hevder at under tider med lav arbeidsledighet vil sykefraværet nærmest som en naturlov gå i været. Forklaringen er at såkalt marginale grupper som ellers ville hatt problemer i arbeidsmarkedet, får seg jobb i gode tider. Disse er langt mer syke enn andre og driver hele fraværsstatistikken oppover. Dette er noe vi bare må akseptere som en bivirkning i den store kampen for å skaffe full sysselsetting, sier myten.

— Selv om disse såkalt marginale gruppene skulle være syke annenhver dag så er de likevel så få, at de på ingen måte kan forklare den sterke veksten vi nå har i sykefraværet, sier Vaage.

Rekordøkning i fraværet

Fraværet per arbeidstaker har økt med opp mot 10 prosent i flere år i andre halvdel av 1990-årene. Økningen har bare fortsatt etter at regjeringen inngikk en intensjonsavtale med partene i arbeidslivet om å få ned sykefraværet med 20 prosent i perioden 2001 til 2005. Så langt i denne perioden har vi i stedet en vekst på rundt 11,2 prosent.

I fjor var antall sykepengedager per sysselsatt lønnstaker som folketrygden betalte på 13,5 dager. Dette kommer i tillegg til de første 16 dagene som arbeidsgiverne betaler. Omgjøres dette i uker med helgefri, snakker vi om nesten seks uker i året.

Mer sykefravær enn ferie

Altså er gjennomsnittsnordmannen mer borte fra jobben som følge av sykdom enn som følge av ferie.

Bare de fraværsdagene som folketrygden finansierer koster staten neste år 29,7 milliarder kroner. Veksten i disse utgiftene siden 1998 ville alene gitt nok penger til å drive hele Bergen kommune neste år.

Bare ler av oss

— Enten har vi begynt å innvilge oss nye «fridager» eller så har vi senket terskelen for å være syk. Det er uansett nærliggende å tro at det har med holdninger å gjøre, sier Vaage.

— Det hender at amerikanske kolleger ler av oss når vi vil finne årsaken til det økende sykefraværet. «Hva kan dere forvente når dere har verdens mest sjenerøse sykelønnsordning og betaler folk 100 prosent lønn når de er syke», er deres reaksjon.

Kjell Vaage er knyttet til Gruppen for trygdeøkonomi ved Institutt for Økonomi ved Universitetet i Bergen.

Koster for lite

Verken Vaage eller økonomiprofessor Alf Erling Risa tror det er mulig å komme utenom en eller annen form for innstramming som gjør det mer kostbart både for arbeidstakeren og arbeidsgiveren å være borte fra jobben.

— Med dagens ordning tar staten en for stor del av regningen. Det må koste mer for arbeidstakeren å være borte, og det må koste arbeidsgiveren mer å ha et dårlig arbeidsmiljø som skaper fraværet, mener Vaage.

Tror ikke på karensdag

Verken han eller Risa har derimot tro på karensdag som noe godt virkemiddel. Det er langtidsfraværet som først og fremst stiger.

— Med karensdag vil folk som er syke gjerne ta to dager ekstra når de først har «betalt» for det. Dessuten rammer det hardest de som har lavest inntekt. Vaage har derfor atskillig mer tro på de gamle forslagene fra det såkalte Sandman-utvalget. De foreslo 80 prosent lønn i de 16 dagene som arbeidsgiver betaler sykefraværet. Etter disse 16 dagene ville utvalget gi de syke 100 prosent lønn, men at arbeidsgiveren da betaler 20 prosent av denne regningen.

Puss støvet av Sandman

Vaage mener at arbeidsgiveren på denne måten får en egeninteresse av å få arbeidstakerne som er lenge borte tilbake på jobb.

Dermed blir det mer lønnsomt å gå på jobb enn å være borte. De med mer enn 16 dager sykefravær blir skjermet, samtidig som det blir lønnsomt for arbeidsgiveren å foreta seg noe for å få den ansatte tilbake på jobb også etter 16 dager.

Også samfunnsmedisiner og forsker Sturla Gjesdal ved Universitetet i Bergen har mer tro på en slik modell enn en karensdag.

Arbeiderpartiet møtte motstand hos fagbevegelsen og våget ikke å fremme forslagene fra den tidligere Ap-statsråden. Forslagene kan imidlertid bli aktuelle igjen når intensjonsavtalen for å få ned sykefraværet skal få sin endelige dom.