— Jeg er en vanlig jente, veldig vanlig.

22-årige Tone Gunnes fra Klæbu i Sør-Trøndelag legger haken i hånden.

— Det er ikke noe som skiller seg ut med meg. Ikke noe, sier eks-soldaten, som nå er politistudent.

- Bortsett fra det ene?

— Ja. Det der var jo litt alvorlig, sier Gunnes til Adresseavisen.

Skytter og eneste jente

I 2007 drar den knapt 20 år gamle jenten til Afghanistan, for å tjenestegjøre i den NATO-ledede ISAF-styrken. Hun er skytter på stormpanservognen CV-90, og eneste jente i en tropp på tretti personer.

Troppen er tilknyttet den norske hurtigreaksjonsstyrken QRF – Quick Reaction Force. Styrken er i kontinuerlig beredskap, og rykker ut hvis allierte styrker angripes.

Gunnes' tropp holder til i Camp Nidaros i byen Mazar-e-Sharif, et støttepunkt for motstandsgrupper da Taliban kontrollerte Afghanistan. De første tre–fire månedene skjer ikke noe dramatisk, og stormpanservognene blir bare brukt under trening.

Lørdag 3. november har Gunnes pakket for å dra på permisjon til Norge. Hun gleder seg, ringer og sier at hun snart er hjemme.

Samme dag kommer beskjeden. Trønderjenten skal til krigsmarkene utenfor landsbyen Ghowrmach.

Det norske folk har sendt oss til Afghanistan for å gjøre denne jobben

Ordren kommer

Mandag 5. november kjører kolonnen hennes mot det kuperte fjell- og ørkenlandskapet i Badghis-provinsen. 260 norske soldater deltar i angrepet, som er en del av operasjon Harekate Yolo II.

Området er et av de mest underutviklede i et av verdens fattigste land. Lykkes Taliban i å etablere seg her, frykter de internasjonale styrkene å feile i forsøket på å stabilisere den nordlige delen av Afghanistan.

Stormpanservognene ligger et par kilometer bak de norske skarpskytterne når de får meldingen: Et lag fra den norske stabiliseringsstyrken blir beskutt.

Gunnes' panservogn rykker inn i en dal, der den venter på flystøtte. 20-åringen styrer panservognens våpensystem, en avansert datamaskin med optiske sikter og termisk kamera. I det vanlige siktet ser hun skikkelser som løper mellom skyttergravene, i det termiske kameraet ser hun hoder som farges lysegrønne i søkeren.

Så kommer orden: «Ild».

- Står inne for det

Tone Gunnes skyter ni byger, med fem granater i hver. Litt senere kommer beskjeden fra de norske skarpskytterne om at granatene har tatt livet av 20 til 25 personer.

«Vi er i krig», skriver Aftenposten dagen etter.

— Det var jeg som trykte på avtrekkeren. Men vi var en tropp som var sammen om dette, sier Gunnes.

— Det er det norske folk gjennom Stortinget som har sendt oss til Afghanistan for å gjøre denne jobben. Jeg står inne for det jeg har gjort, vi har rett til å slå tilbake når vi blir beskutt. Vi angriper ikke, vi forsvarer egne styrker, sier hun.

Hevnaksjon?

Neste dag drar troppen videre til de norske styrkene i Meymaneh. Stemningen er god. Ingen nordmenn er skadet, fienden er bekjempet. Troppen til Tone stikker på kino. Midt i filmen tennes lyset. Troppen får beskjed om å møte i teltet.

To norske soldater er truffet av en veibombe like utenfor leiren. Kristoffer Sørli Jørgensen er drept, Kjetil Bragstad hardt skadet. Senere uttaler Afghanistan-ekspert Arne Strand at veibomben kan ha vært en hevnaksjon for de norske styrkenes offensiv, som Gunnes var del av.

- Jeg er den samme Tone

Trønderjenten svarer i korte setninger, som nesten alltid avsluttes med et smil. Men ikke når hun snakker om Kristoffer Sørli Jørgensen.

— Det med Kristoffer var veldig spesielt. Jeg kjente ham ikke godt, men hadde møtt ham et par uker tidligere. Han spurte hvordan jeg hadde det.

- Du gråter når du snakker om Kristoffer, men ikke når du snakker om egne opplevelser. Har du grått mye?

— Litt. Når jeg virkelig setter meg ned og tenker, kommer det tilbake. Det var så mye som kunne gått galt. I ettertid ser jeg at jeg var heldig, sier hun.

Fikk krisehjelp

Etter kampene fikk troppen krisepsykiatrisk hjelp. Gunnes har verken hatt mareritt eller flashback etterpå.

— Jeg tenker mindre og mindre på det, og synes ikke jeg har forandret meg. Jeg er den samme Tone, som flirer mye.

- Ville du gjort det igjen?

— Jeg tror ikke det. Det var en grei erfaring. Og det jeg har gjort, har jeg gjort, sier Gunnes.

- Føler du at du var med på å forsvare norske interesser?

— Akkurat det vet jeg ikke. Selvfølgelig kan også vi bli utsatt for terror, men den tanken er likevel fjern. Jeg tenker vi var der for at afghanerne skal få kontroll over landet sitt. At vi på den måten bidrar til fred.

- Ikke bare machogreier

- Hvorfor velger du åpent å fortelle om det du opplevde?

— Jeg har ikke snakket så detaljert om dette til noen sivile før, det er vanskelig å forstå for den som ikke har deltatt i slike oppdrag. Men det er greit at andre jenter ser at de kan gjøre en god jobb i Forsvaret, at det ikke bare er de der machogreiene, sier hun.

Også hjemreisen ble spesiell for Tone Gunnes. Troppen ventet i den norske leiren i Kabul, da meldingen om at Dagblad-journalist Carsten Thomassen, som hadde skrevet om det norske angrepet ved Ghowrmach, var skutt og drept på Serena hotell i Kabul.

Tone kom hjem til Norge i samme fly som båren til Thomassen.

STEINAR FUGELSØY