– Jeg var narkospaner. Jeg satt i en svart Amazon utenfor Oppland Turisthotell og fulgte med på en annen sak da skuddene falt, sier politioverbetjent Høyvik i dag.

– Og jeg lå hjemme og sov. Vi hadde ikke engang tjenestetelefon. Så jeg ble vekket av vakthavende overbetjent Slaatsveen, som dundret tungt på døren, forteller Olsen.

Begge hadde bare å melde seg. En mann var skutt og drept ved en boligblokk i utkanten av byen.

Brutale rovmord på åpen gate var ikke daglig kost hos Gudbrandsdalen politikammer for 33 år siden.

Men verken de to, aller noen andre ved kammeret, ante at det var en verdensbegivenhet de nå var viklet inn i.

At Midtøstens blodige historie hadde tatt veien til fredelige Lillehammer. Like nedenfor Maihaugen.

Fra film til virkelighet

Klokken var 22:41, den 21 juli da Nybu-bussen stoppet i Furubakken, vis-à-vis blokkene i Rugdeveien. Av gikk høygravide Toril Larsen (24) og hennes mann Ahmed Bouchiki (30). Hun fysiokjemiker ved Lillehammer sykehus. Han kelner ved Skogly Badesanatorium.

Sammen hadde de vært på kino og sett Clint Eastwood og Richard Burton i «Ørneredet», basert på Alister MacLeans krigsroman. En film med mye skyting og mange døde. Det skulle bli flere, men nå på blodig alvor.

I det de krysser gaten, for å gå oppover mot sin leiligheten i Rugdeveien 2 a, kommer en hvit Mazda mot dem. Den stopper, to mann hopper ut. De hever hver sitt skytevåpen med lyddemper. 13 kuler, kaliber 22, slår inn i Ahmeds kropp. Han dør omtrent umiddelbart.

– Det var dårlig lys, så jeg kunne ikke se dem skikkelig. Men han ene liknet på Oddmund Jensen, rikstreneren for norsk langrenn, sa Toril i sin forklaring.

Men det var ikke han som skjøt.

Mossads generaltabbe

Politiet på Lillehammer hadde så dårlig sambandsutstyr at de måtte innom kammeret for å få sine ordrer. Når en patruljebil kjørte gjennom Storgata kikket de inn mot vaktens kontor. Dersom det lyste, betydde det: Kom inn! Var gardinene for, kunne de fortsette patruljen.

Snart var Høyvik og Olsen briefet om situasjonen, og ble sendt til stedet.

– Da vi ankom var Bouchiki hentet av ambulansen. Min jobb var å sikre stedet. Vi brukte to søppelspann fra en nabohage, vi hadde ikke stort annet å hjelpe oss med. Jeg holdt vakt til et Kripos-team kom senere på natten, erindrer Høyvik.

Konstabel Olsen gikk i gang med vitneavhør hos beboerne i blokken. Her var lite å hente, de fleste var sykehusansatte, som enten hadde sovet eller vært på vakt.

Likevel, det ble samlet nok informasjon til at diverse biler ble etterlyst. Folk rundt i byen hadde sett mistenkelige DA-biler med walkie-talkie-antenner ut av vinduene. Slikt var ikke vanlig på Lillehammer

En kontrollpost ble etablert ved Hamar.

I løpet av ett døgn ble seks personer anholdt.

Alle utenlandske borgere, de fleste israelere, noen med flere ulike pass.

Alle agenter for Mossad, Israels hemmelige etterretningstjeneste.

Alle trodde de hadde drept Alim Hassan Salameh.

Men de hadde skutt en uskyldig kelner fra Marokko.

Mossad hadde for første gang begått en generaltabbe.

Ni slapp unna

Fornebu flyplass, søndag 22 juli: takket være grundig politiarbeid på Lillehammer ble en mann arrester i det han leverer inn sin Hertz leiebil. Klokken var 10, knapt 12 timer etter skuddene falt på Lillehammer. Mannen snakket dansk, hans navn er Dan Ærbel. Han oppga å bo i Otto Ruges vei 77c på Østerås i Bærum. Her ble to personer pågrepet, en mann og en kvinne; Sylvia Rafael. I løpet av døgnet ble seks personer brakt tilbake til Lillehammer, der avhørene kunne begynne.

For etterforskerne ble det snart klart at dette var en stor sak, med forgreninger langt utenfor Furubakken ved Mjøsas nordbredd.

I ettertid har det vist seg at til sammen 15 agenter fra Mossad var med på aksjonen i Norge.

Ni slapp unna, deriblant trolig de to som skjøt Ahmed Bouchiki.

Morderne er med andre ord aldri stilt for retten.

De seks som var fengslet ble fremstilt for Eidsivating lagmannsrett i februar 1974. En ble frikjent, fem fikk forholdsvis korte straffer. I løpet av 1975 var samtlige benådet, eller sluppet ut av landet.

«Vanlige folk»

– Vår oppgave ble nå å transportere fangene mellom forskjellige fengsler, og avhørene i Lillehammer. Vi byttet biler underveis, og gjorde alt for å unngå at noen kunne følge oss.

Det forteller de to politifolkene ved Gudbrandsdal politidistrikt, som ennå er i tjeneste, og som jobbet med drapssaken i 1973.

– På den måten ble vi kjent med Mossad-agentene. De var svært ulike, men samtlige fremsto som «vanlige folk», ikke typiske agenter.

– Dan Ærbel var på vår alder. Han var i ferd med å bygge seg hus hjemme i Israel, og hadde kjøpt seg dørhåndtak og blandebatteri i Norge, som han skulle ha i huset sitt når han kom hjem. Dessuten led han av klaustrofobi. Han viste oss tegninger av hvordan han hadde konstruert huset, for ikke å komme i trengt posisjon.

– Trodde dere på ham, eller virket det hele utspekulert ?

– Han virket troverdig, sier Ulf Erik Høyvik og Ivar Olsen, begge politioverbetjenter.

– Og de andre ?

– Marianne Gladnikoff var jo svensk av fødsel, hun snakket vi mye med. Og Sylvia Rafael var en uvanlig vakker kvinne¿

Hun ble senere gift med en av forsvarene, Annæus Schjødt, som ble vervet til oppdraget av israelske diplomater i den norske fjellheimen, i sin sommerferie.

De giftet seg i 1976, og flyttet til hennes hjemland Sør-Afrika, der hun døde i februar i fjor.

Hva gikk galt?

Steven Spielbergs film «München» hadde norsk premiere fredag. Den forteller om Israels hevn etter at terroristorganisasjonen Svart September drepte 11 israelske idrettsfolk under sommer-OL i 1972.

Samtlige hevndrap var vellykte, sett med israelske øyne. Men drapet på Lillehammer nevnes ikke.

Hva gikk egentlig galt, da verdens kanskje beste etterretningsorganisasjon begikk en slik skjebnesvanger feil?

Svaret er Kemal Benamane.

Benamane var (er?) en algerier som førte Mossad til Lillehammer, og til Ahmed Bouchiki. Selv i dag vet man ikke om Benamane jobbet for Svart September, for Mossad, eller, som han selv har sagt: – ikke for noen.

Av yrke var han cateringansatt hos Swiss Air i Sveits. Han hadde følgelig ingen høy lønn eller fremskutt posisjon. Likevel reiste han mye, med Mossad i hælene. Fordi Mossad trodde han ville lede dem til det aller største målet for hevnaksjonen: Ali Hassan Salameh, hjernen bak aksjonen i München.

Sommeren 1973 dro Benamane til Norge, til Lillehammer, der han møtte marokkaneren Ahmed Bouchiki. I avhør senere sa han dette var et helt tilfeldig møte.

Men Mossad fulgte med, og fra hovedkvarteret i Nederland ble ordren gitt:

– Drep araberen som bor i Rugdeveien 2a, sjette etasje.

Og det ble gjort.

Norsk medvirkning?

På 90-tallet kom en rekke bøker om Norges hemmelige tjenester, delvis før og delvis etter Lund-kommisjonens rapport (1996).

Her ble det mer enn antydet at enkeltpersoner og organisasjoner i Norge hadde medvirket, både til aksjonen på Lillehammer og under rettsoppgjøret etterpå. Resultatet ble at regjeringen i 1998 nedsatte et granskningsutvalg, som fikk alle fullmakter til å gjennomgå saken på nytt.

To år etter kom en NOU som avviste alle slike påstander. Aksjonen på Lillehammer var utelukkende gjennomført av utenlandske aktører, hvorav seks ble tatt og ni unnslapp.

25 januar 1999 ble saken offisielt henlagt,— etter bevisets stilling.

ETTERORD

Både Bouchikis enke og parets datter har mottatt erstatning fra staten Israel. Det ville neppe skjedd dersom Ahmed Bouchiki var medlem, eller sympatisør, med Svart September.

De to kvinnene fikk også billighetserstatning fra den norske regjeringen i 1996, på henholdsvis 150.000 og 100.000 kroner.

Ali Hassan Salameh ble drept av en bilbombe i Beirut i 1979, seks år etter aksjonen på Lillehammer.

OFFERET: Den drepte Ahmed Bouchiki,som Mossad feilaktig trodde var ensentral leder i terroristorganisasjonenSvart September. FOTO: SCANPIX