— Jeg fikk ingen seriøs undersøkelse, bare beskjed om å spise loff, ta en paracet og legge meg. Det holdt på å koste meg livet, seier Tvedt.

Hun tar imot oss hjemme på farsgarden på Fjellsbø for å utdype sin historie, en historie hun først fortalte i lokalavisen Strilen. Sigrid Mathilde Tvedt bor nesten helt alene her oppe i fjellet på Lindås nå. Geitene og kaninene hun var så glad i, måtte avlives. Det var ingen som kunne ta seg tilstrekkelig av dem, mens hun lå på sykehuset i elleve dager. Og ikke ville hun være i stand til å passe dem etter sykehusoppholdet heller.

— Geitene var som barn for meg. Heldigvis har jeg tre katter igjen, sier hun.

Den 58 år gamle tidligere bussjåføren er fortsatt rystet. Hun er svært tynn og tydelig merket etter det hun har vært gjennom. Over jul venter uker med rehabilitering. Sigrid Mathilde Tvedt har sendt brev til Fylkeslegen om sin opplevelse og bedt om at saken blir gjennomgått. Samtidig er hun også opptatt av at folk får høre hennes historie gjennom avisen.

— Slikt skal ikke skje. Hadde jeg gjort det legevakten ga meg beskjed om, ville det kostet meg dyrt, sier hun.

Loff og paracet

Det var tirsdag 7. november. Hun hadde hanglet en ukes tid med høy feber og oppkast. Vekten hadde rast fra 45 til 40 kilo. Sigrid Mathilde Tvedt skjønte etter hvert at hun var alvorlig syk og ringte datteren Randi-Irene Tvedt Vatne. Hun fikk så hjelp av datteren og sin venninne Linda Tvedt.

— Jeg kjørte henne til legevakten. Hun så ut som et grått lik. Vi måtte støtte henne inn til legevakten. Hun var ikke i stand til å gå selv. Jeg sa til datteren at jeg håpet at hun ble lagt inn. Da hun kom ut og sa hun skulle kjøres hjem, ble jeg temmelig paff. Hun burde fått hjelp umiddelbart, sier Linda Tvedt.

Sigrid Mathilde Tvedt hevder at det eneste legen gjorde var «å stikke henne i fingeren». Legen fant ingen bakterieinfeksjon etter den såkalte CRP-prøven og antok ifølge Tvedt at det var snakk om en virusinfeksjon.

— Hun burde målt blodtrykk, lyttet på lungene mine, tatt på huden for å kjenne hvor uttørket jeg var. Da hadde hun skjønt at noe var skrekkelig galt. Jeg lever med en kols-diagnose også, og det spurte hun ikke noe om. Jeg kom inn der med over 40 i feber og hadde kastet opp i en uke. Men det var ingen fare, sa hun og ba meg spise loff annenhver time, ta en paracet og ligge en ukes tid.

Tvedt ble sendt hjem. Datteren våket over henne om natten. Dagen etter besøket på Nordhordland legevakt var tilstanden forverret. Sigrid Mathilde Tvedt trodde hun ville stryke med uten hjelp. Eks-mannen Svenn Vatne ble oppringt og bedt om å komme for å kjøre henne til fastlegen på Bønes.

Blodforgiftning

— Hun var forferdelig dårlig, forteller Svenn Vatne.

I hui og hast kjørte han henne til fastlegen, og derfra skysset han henne direkte til Haraldsplass Diakonale Sykehus med innleggelsespapirene i hendene.

I resepsjonen på sykehuset ble det slått full alarm, da de etter hvert forsto hvor alvorlig situasjonen var. De pårørende var redde og meldte fra at hun måtte få akutt hjelp.

— Hun besvimte og vi trodde hun kunne dø rett foran oss, forteller eks-mannen Vatne.

Sigrid Mathilde Tvedt skryter av oppfølgingen hun fikk på sykehuset.

— På sykehuset sa de at jeg ikke hadde overlevd om jeg hadde kommet noen timer senere. Jeg hadde hatt opp i 42 i feber. Det viste seg at jeg hadde en alvorlig lungebetennelse, blodforgiftning og sviktende nyrefunksjon, forteller Tvedt.

- Må skjerpe seg

Hun legger utskrivelsesrapporten sin fra sykehuset på stuebordet. I den står det blant annet at hun hadde betydelig nedsatt allmenntilstand og høye infeksjonsparameter.

— Jeg hadde svært høy senkning. Kroppen min var full av infeksjon, det er helt uforståelig for meg at legen på legevakten ikke kunne oppdage det, sier hun.

Hun vil at Nordhordland legevakt skal skjerpe rutinene sine.

— Jeg har klaget inn denne saken fordi jeg vil at de skal gå gjennom rutinene sine. Det må være en viss form for undersøkelse av personer som er så dårlige som jeg var. For meg var behandlingen jeg fikk en provokasjon, sier hun.

Amundsen, Paul S.