Stein Husebø

Jeg ble for en måned siden av Vårt Land, og deretter av TV-Norge spurt om min kommentar til resultatene av denne undersøkelsen. Enkeltpersoners reaksjoner på mine uttalelser bekrefter hvor viktig det er at disse utfordringer blir diskutert. Blant folk flest og innenfor fagmiljøet hersker det sterke meninger om disse spørsmål. Verre er det at mange blander sammen de sentrale begrepene, som aktiv eller passiv, frivillig eller ufrivillig dødshjelp.

Aktiv dødshjelp innebærer at en lege, etter innstendige gjentatte oppfordringer fra en sterkt lidende og alvorlig syk pasient, gir pasienten medikamenter med den hensikt og konsekvens at pasienten dør i løpet av de neste minutter eller timer. Ser vi på praksisen i Nederland, Belgia og Sveits, er det alltid en kombinasjon av tre typer medikamenter: et sterkt sovemiddel, et sterkt smertestillende medikament og enten et medikament som lammer respirasjonen eller hjertemuskelen.

Aktiv dødshjelp er forbudt i Norge. Erfaringene fra de land i Europa som har legalisert aktiv dødshjelp viser at vi har all grunn til å beholde vårt strenge lovverk på området. I Nederland får ca. 4000 personer hvert år. Allerede i dag vet vi at faren for misbruk er omfattende. Demente, gamle, psykiatriske pasienter, etterlatte som lider av sorg, eller alvorlig syke barn, har i Nederland fått aktiv dødshjelp. Dersom alle europeiske land innfører samme praksis som i Nederland vil det tilsvare at ca. 240 000 personer i Europa hvert år vil dø som følge av aktiv dødshjelp. Sjansen er meget stor for at tallrike gamle, ensomme eller lidende, i stedet for den hjelp, kompetanse og omsorg de behøver for å leve til livet er slutt, vil få tilbud om aktiv dødshjelp.

Passiv dødshjelp er i mange situasjoner helt nødvendig. Passiv dødshjelp innebærer at en alvorlig syk og døende pasient, enten på innstendig oppfordring (informert samtykke), eller dersom pasienten ikke kan gjøre rede for sine ønsker – etter vurdering av formodet pasientvilje – ikke får medisinsk behandling som vil forlenge pasientens lidelse og dødsprosess. Her er det ofte snakk om å la være å gi antibiotika, andre medikamenter eller avansert medisinsk behandling som holder liv i en dødende pasient. Begrepet «passiv dødshjelp», fører til mange misforståelser, og bør erstattes av «en naturlig død».

Ved passiv dødshjelp er dødsårsaken pasientens sykdom. Ved aktiv dødshjelp er dødsårsaken legens handling. Det ville innebære en grov krenkelse av døende pasienter – om leger alltid satset på å redde liv, og unnlater å forholde seg til passiv dødshjelp. Den medisinske utvikling har kommet så langt at det ville være helt forferdelig for pasienten og deres pårørende – dersom helsevesenet alltid satset maksimalt på å forlenge den døendes dødsprosess – «for enhver pris».

Noen har reagert sterkt på at jeg i denne diskusjonen også har drøftet økonomiske aspekter. Jeg vil derfor ennå en gang understreke at det aldri må være vårt hovedmotiv å spare penger, når vi avslutter behandling som gir de døende anledning til å dø. Det må heller aldri bli slik at en pasients alder blir avgjørende for hvilken helsehjelp hun får. Motivet må være menneskelig og faglig, at en fortsatt intensiv behandling kun vil forlenge pasientens lidelse.

Men, det økonomiske aspektet er likevel dramatisk. Beregninger viser at ca. halvparten av alle kostnader til helsehjelp i en persons liv, i Norge mellom ½ — 1 million, blir brukt i løpet av de siste 6 levemåneder. Det er også godt dokumentert at et stort antall døende i løpet av deres siste uker blir utsatt for meningsløse medisinsk behandling som kun bidrar til forlengelse av deres lidelse. Jeg har aldri ment at disse omfattende, unødige utgifter skal innspares. Men det vi sparer på unødige tiltak, kan med store fordel brukes til sykehjemsplasser og lindrende innsats som de gamle og de døende så sårt har behov for.

Vi opplever det ofte. De gamle eller de alvorlig syke og døende vil, når de er «mett av dage», legge inn årene. De tar ikke lenger til seg mat eller drikke. De signaliserer mer eller mindre aktivt at de ser frem til at det snart er slutt. I motsetning til hva de fleste tror, er dette ikke en pinefull, langdryg prosess. Etter noen dager vil slike pasienter ofte miste bevisstheten, og dø stille og fredelig etter dager, maksimalt en uke eller to.

Lindrende, indirekte dødshjelp – som er tillatt og påbudt - innebærer at legen med faglig kompetanse, etter oppfordring fra pasienten, gjør sitt ytterste for at døende ikke skal lide unødig, de siste timer, dager eller uker av livet. På fagspråket heter denne delen av medisin «Palliativ Care», og de avdelinger som er spesialister på å gi slik behandling «Hospice» eller «Palliative Avdelinger». Det er helt nødvendig at det satses på å sikre at alle alvorlig syke pasienter sikres å bli møtt med slik «livshjelp» når behovet er der.

I noen situasjoner kan det være behov for å gi store doser morfin eller andre medikamenter, for å oppnå dette målet. Da kan det aksepteres at disse medikamentene noen ganger kan bidra til å forkorte pasientens liv – minutter, timer eller dager. Hensikten er ikke å forkorte livet, men å lindre. Ved lindrende, indirekte dødshjelp er det en akseptert eventuell «bivirkning» av behandlingen at pasient dør noe tidligere enn uten en slik behandling. I praksis vil god lindrende behandling som oftest føre til at pasientene lever lengre, ikke kortere.

Fra sengekanten til de alvorlig syke og døende kan jeg forsikre om følgende: - Smerter og andre plagsomme symptomer kan lindres. Nød, ensomhet og omsorgssvikt kan endres til kjærlighet, nærhet og omsorg.

Flukt fra døden når den er nær forestående medfører unødig stort fravær fra livet, og ofte unødig stor lidelse for pasient og pårørende. Denne flukten, - som er så kjennetegnende for vår kultur, forhindrer at de levende, den døende og de pårørende, får anledning til å legge armene rundt hverandre, til å le og gråte, til åpne samtaler og til å ta farvel. Denne flukten fører også til at dødsprosessen ofte forlenges gjennom heroisk medisinsk innsats – når den døende mer enn noe trenger en anledning til en fredelig død.