I november kom hun med alle sine eiendeler til sin nye mann. I februar var hun på krisesenteret, avmagret, syk og nedbrutt. Da hadde hun vært innesperret i en leilighet i tre måneder hvor hun ble voldtatt og mishandlet daglig. Hun hadde ingen kontakt med omverdenen og fikk heller ikke skikkelig mat.

Nå bor Liliana på et lite tettsted på Vestlandet. Hun ønsker ikke at vi skal skrive hvor det er, fordi hun fortsatt er redd for eks-mannen, men hun har selv kontaktet Bergens Tidende for å fortelle sin historie. Historien er også verifisert av andre kilder.

— Jeg har lyst å stå frem fordi jeg vil at det norske folk skal få vite hva som foregår i landet deres. Kanskje slipper andre kvinner å oppleve det jeg har gjort.

Liliana fortelling kommer hulter til bulter, i en flom av ord og tårer. Hun er bitter og forundret over det hun har opplevd i Norge.

— Jeg forstår ikke hvorfor Mullah Krekar, som jeg mener er terrorist, blir behandlet like forsiktig som en baby. Han får all mulig slags hjelp og støtte av advokater og myndigheter. Men vi kvinner som blir invitert hit av norske menn, oss er det ingen som snakker om, ingen som vil hjelpe. Oss kan dere bare sende ut av landet når vi kommer på krisesenteret fordi vi ikke orker mer.

Liliana er opprinnelig fra Russland , men jobbet lenge som turistguide for russere i Tyrkia. I 2001 traff hun en norsk mann fra Verdal i Nord-Trøndelag på internett. Hun har en sønn fra et tidligere ekteskap.

— Jeg hadde et godt liv i Tyrkia, men jeg hadde vært alene i mange år etter at min første mann døde. Nordmannen virket som en mann jeg kunne stifte ny familie med, forteller hun.

Mannen fortalte at han var 48 år, at han hadde stort hus og stabil økonomi, at han ville gi henne og sønnen et godt og trygt liv i Norge. Etter ti måneders brevveksling bestemte Liliana seg for å reise til Norge og gifte seg med ham.

— Alt var bare løgn. Han hadde sendt meg et ti år gammelt bilde der han hadde parykk. Han var egentlig 52.

Mannen var i virkeligheten uføretrygdet og bodde på et nedlagt asylmottak. Han hadde også hatt en russisk kone et år tidligere, som hadde rømt til krisesenteret. Mishandlingen begynte nesten med en gang. Etter bare tre dager drakk han seg full og stengte Liliana ute av huset i den iskalde vinternatten i flere timer.

— Dagen etter unnskyldte han seg med at han hadde drukket. Jeg tenkte at jeg sikkert hadde overreagert, og at alt ville ordne seg.

Men det ble ikke bedre . Når mannen fikk gjester, stengte han Liliana inne på kjøkkenet. Ellers holdt han henne i leiligheten med alle gardinene trukket for.

— Jeg var helt isolert. Han sa at jeg ikke måtte gå ut av huset, at nordmenn var kriminelle og ikke til å stole på.

Bak de lukkede gardinene ble Liliya mishandlet på det groveste, dag og natt.

— Han voldtok meg opptil seks ganger om dagen. Jeg blødde fra underlivet hele tiden. Han rev av meg klærne, tok kvelertak på meg.

Liliana forteller at hun har fått varige skader av mishandlingen.

— Hvis jeg hadde menstruasjon eller ikke gjorde som han ville, straffet han meg på forskjellige måter. Noen ganger ga han meg ikke mat på flere dager. Ofte var det bare noen poteter i kjøleskapet, mens han var borte i dagevis.

— Jeg sa at jeg ville reise fra ham, men han truet med å ta livet av seg. Han sa at politiet ville holde meg ansvarlig for hans død, og at de ville sette meg i fengsel. Jeg kjente ikke det norske systemet, og trodde på ham. Andre ganger truet han med å drepe meg.

Det er vanskelig for henne å snakke om den seksuelle mishandlingen.

— Dette er ikke ting vi snakker om i min kultur. Da jeg først kom til politiet, syntes jeg det var flaut å snakke om hva han hadde gjort med meg.

Liliana håpet at politiet skulle komme henne til unnsetning.Mannen tok henne med til lensmannskontoret for å fylle ut papirene for familiegjenforening, slik at hun kunne få sønnen til Norge. Men Liliana ønsket ikke lenger at sønnen, som var hos besteforeldrene i Russland, skulle komme.

— Jeg ba politiet stanse søknaden, fordi jeg ikke kunne bringe et barn inn i det helvetet jeg levde i. Det gjorde de, men spurte ikke hvorfor jeg ikke ville ha mitt barn til Norge. Jeg fortalte at mannen holdt meg som en fange i huset, men var for skamfull til å fortelle politikvinnen om voldtektene. Hun så på meg med en hånlig flir, som en enkel russisk kvinne som var i Norge for å utnytte systemet. Det eneste rådet jeg fikk var at jeg hadde to valg: enten reise tilbake til ham eller bli sendt ut av landet, sier Liliana.

Hun viser oss et langt brev som hun i desperasjon sendte til kong Harald.

— Jeg tenkte at hvis ingen andre kan hjelpe meg, så får jeg skrive til kongen. Han vil sikkert hjelpe. Men han svarte ikke.

Den siste tiden Liliana bodde hos mannen i Verdal, var mishandlingen så grov at hun fikk angstanfall og hjertekramper.

— En gang etter at han hadde voldtatt meg krøp jeg ut på badet. Jeg husker at det var blod på gulvet, at jeg besvimte. Jeg trodde at hjertet mitt skulle stoppe, og var sikker på at jeg skulle dø. Jeg tryglet mannen om å ringe etter ambulanse. Men han satt bare ved telefonen og så på meg og flirte. Jeg lå hele natten på sofaen og gispet etter luft.

Det var en tilfeldighet at Liliana kom seg på krisesenteret. En russisk mann, som visste at mannens forrige russiske kone var blitt mishandlet, så Liliana gå langs veien og plukket henne opp.

— Jeg hadde rømt, og gikk langs veien uten mål og mening, forteller hun.

Da hun endelig kom seg på krisesenteret, var Liliya suicidal. Hun ba om å få krisehjelp fra psykolog. Først tre måneder senere fikk hun ønsket innvilget. Det gikk like lenge før besøksforbudet ble iverksatt, selv om mannen hadde forfulgt henne og plaget henne. Fortsatt, ett år senere, må hun ta beroligende midler for å komme seg gjennom hverdagen.

Likevel har hun tatt opp kampen om sin skjebne; hun vil ha mannen dømt for overgrepene. Etter at hun anmeldte mannen, ble saken først henlagt. Nå er den gjenopptatt.

— Først ville jeg bare dø. Jeg var oppgitt. Men nå, når jeg har fått litt av styrken min tilbake, er jeg sint. Jeg fortjente ikke dette. Jeg har ikke gjort noe galt, sier hun.

— Myndigheten kan ikke bare kaste meg ut av landet, og henlegge saken. Hvis han er uskyldig, betyr det at jeg er skyldig. Han hentet meg hit, brukte meg og knuste meg. Han ødela livet mitt, tok fra meg sønnen min og karrieren min. Likevel får han ingen straff, og han kan fortsette å hente nye kvinner.

For to år siden måtte hans første russiske kone søke tilflukt på krisesenteret. Hun bekrefter til Bergens Tidende at hun ble grovt mishandlet og trakassert i løpet av det året de var gift. Hun ble gravid med mannen, men aborterte på grunn av mishandlingen.

— Han var sint og oppfarende. Det var ikke alltid jeg fikk nok mat. Jeg torde ikke ringe til politiet. Jeg snakket ikke noe særlig norsk, og jeg visste ikke hva han kunne finne på. Til slutt ble jeg syk og brøt sammen av stresset, sier hun.

Det første som skjedde da hun kom på krisesenteret, var at hun mistet arbeids- og oppholdstillatelsen.

— Jeg måtte kjempe for å få den tilbake. Heldigvis traff jeg etter hvert en hyggelig norsk mann, og har giftet meg på nytt, sier denne kvinnen.

Hun tror ikke det offentlige apparatet tar denne problemstillingen alvorlig.

— Politiet må bestemme hva som skal være lov. Hvis han inviterer kvinne etter kvinne, og behandler dem på denne måten uten at politiet griper inn, bestemmer de at det han gjør er lovlig.

- Min far har truet med å drepe meg, hvis jeg kommer tilbake, forteller Liliana.

Kvinnene som kommer fra Øst-Europa og Asia for å gifte seg med norske menn, satser alt på en bedre tilværelse. De forlater alt, sier opp jobber og husvære. Ofte vil familien se på det som en ubotelig skam hvis de skiller seg og vender tilbake.

— Jeg kan ikke dra tilbake til foreldrene mine. Min far er muslim, og ifølge hans livssyn har jeg brakt vanære over familien fordi jeg har skilt meg. Sønnen min bor hos foreldrene mine. Det er umulig for meg å få se ham.

Nå får hun bare snakke med sønnen når ikke faren er hjemme.

— En tolv år gammel gutt kan ikke forstå dette, og han er sint på meg. Jeg er redd jeg har mistet ham for alltid.

Liliya sier at hun nå henter styrke fra ønsket om å hjelpe andre kvinner i samme situasjon.

Hvis hun får voldsoffererstatning vil hun bruke pengene til å åpne et senter for kvinner som seg selv - for kvinner som blir hentet til Norge av norske menn som behandler dem dårlig.

— Det er mange, mange kvinner som meg rundt om i landet. Ingen åpnet døren for meg når jeg trengte det mest. Nå vil jeg åpne døren for andre kvinner.

VANÆRET: - Jeg kan ikke dra tilbake til foreldrene mine. Min far er muslim, og i følge hans livssyn har jeg brakt vanære over familien fordi jeg har skilt meg.</br> Foto: Marita Aarekol