DE ALLER FLESTE tabuer er omtalt, alle stygge ord har for lengst stått på trykk, og de fleste gudebilder er revet av veggene. Et av de ytterst få fenomener som knapt nok har vært gjenstand for uforfalsket gjenfortelling er barneselskapet. Idyllisering og politisk korrekthet har preget den offisielle fremstilling av slike tildragelser. Det finnes ulike varianter av barneselskapet, men av egen fersk erfaring faller det naturligst å konsentrere oppmerksomheten om 5— til 7-års bursdagsselskaper, med anslagsvis 20 gjester i samme alder, der minst 15 av dem er gutter.

Den usminkede fremstillingen som snart følger er dedikert barnepsykologer, spesielt de som umulig kan ha barn selv, og som mener at ingen problemer er større enn at de kan løses med en kameratslig prat over en kopp kakao. Og dessuten til forfattere av hendige små bøker om hvordan man skal arrangere det perfekte barneselskap, der forslag til artige små bokstavleker sittende i ring på gulvet som en eneste stor lykkelig familie, og tips om gruppe-makramé, gjerne er bærende elementer. Finnes det håndbøker av typen «Tigerdressørens ABC» eller «Sluttet orden i vanskelig terreng» er jeg mer enn interessert.

INVITASJONEN til eldstemanns 7-års dag var i utgangspunktet tiltenkt guttene i klassen, og bare dem. Men fordi barnets mamma hadde tatt noen ekstra kopier da hun inntok skolen for utdeling av verdipapiret, og fordi en av jubilantens klassevenninner smilte så bedende, ble det til at samtlige 21 i klassen ble invitert. Ikke at det spilte noen stor rolle. Noen jenter ekstra i et slikt selskap har liten betydning. I motsetning til hva barnepsykologer og selskapsbøker vil ha oss til å tro, kan vi som en tommelfingerregel legge til grunn at det går cirka 5 jenter på hver gutt når det gjelder relativ andel ubehageligheter i selskapslivet. Et mer uavklart, og indirekte, spørsmål er hva slags innvirkning 5 jenter har på psyken til 15 gutter i et samlet selskap, men dette lar jeg i denne omgang ligge.

Selskapet skulle begynne klokken fem. Den første gjesten kom klokken fire.

Vannkjemmet og selskapskledd vinket han et yndig og stillferdig adjø til sin mor. Deretter sluttet han seg til huset to egne kanaljer og begynte å rope. Samtidig som øynene vokste til dobbelt størrelse og armene begynte å veive opp og ned, omtrent som luffene på en dressert sel i ball-lek. Lik en sekundant på en 15 kilometer la jeg meg pesende opp på siden av gjesten under et par hurtige passeringer gjennom spisestuen og anmodet vedkommende om å dempe stemmevolumet, under henvisning til at det foreløpig ikke var noen i nærheten som måtte overdøves. Bevæpnet med et langhornet skohorn hevet over hodet, formodentlig under innflytelse av en imaginær forestilling om at han alt var i strid, var eneste svar et om mulig enda mer oppsperret blikk. Det faller rimelig å anta at første gjest var under tung påvirkning av sukker alt før ankomst, men dette blir selvsagt bare en spekulasjon.

DET VAR DA jeg falt i tanker om at vi ventet 19 gjester til.

Det kan sies mangt og mye om det som senere fulgte, under selve hovedselskapet, men jeg nøyer meg her med et relativt kortfattet sammendrag. Vi fant det hensiktsmessig å starte det hele med bespisning.

På de minuttene som går før samtlige er i hus har flokken rukket å spre seg brølende over hele huset. Noen henstilling i vanlig forstand om at alle nå er hjertelig velkommen til bords faller på dette tidspunkt på sin egen urimelighet. Husets to voksne går hver til sitt rom, brøler og veiver med armene, i et lønnlig håp om at en liten andel av de tilstedeværende oppfatter beskjeden, før de så rykker raskt videre til neste rom for gjentakelse av prosedyren. På denne måten lykkes det å få en viss andel av de tilstedeværende til bords. Gjentatt brøling og veiving med armene øker prosenten tilstedeværende ved bordet, og de siste kan med varierende hell slepes til de gjenværende plassene, alt mens det ved gutteenden av bordet pågår en heftig slåsskamp om hvem som skal sitte hvor.

Pølser med ketchup blir servert, akkompagnert av en koselig liten tassefant som har funnet ut at det går an å hoppe rundt bordet sittende på stolen sin, om han bare holder seg godt fast med begge hender. Det blir utrolig mye lyd av slikt, og parketten får selvsagt også prøvd seg, men ellers er ikke dette mer enn en må regne med. Den store brusrap-artisten vi også hadde vært så heldige å få med oss gjorde heller ikke mer enn det man strengt tatt må tåle, selv om det selvsagt kan bli en påkjenning etter hvert å høre på 50-60 saftige brusrap under bursdagsbespisningen, hvorav de 20 første blir møtt med unison jubel.

Pølser med ketchup blir til ketchup med pølser, pølser med ketchup over alt, ketchup over alt uten pølse, pølse under bordet og ketchup over alt ellers. Pølsebrødene er for tørre og blir utrolig finmalt om man bare gnir dem hardt nok mellom hendene. Se, det snør!

I det pølsehåndteringen (jeg vegrer meg i det lengste for å kalle det spising, i ordets vanlige forstand) går mot slutten, kommer vi til en kritisk overgangsfase. Det er ikke mulig å servere bursdagskake på den slagmarken av et spisebord som nå står tilbake etter pølse-affæren, og et minimum av rydding må gjøres. Men et halvt minutt venting er en umulighet i et slikt selskap. Virketrangen tar overhånd, og panikken kommer snikende hos det voksne vertskap.

Et geni blant gjestene finner ut at det er utrolig virkningsfullt å dyppe servietten i Solo, balle den sammen og kaste den som en våt klyse over bordet på andre medlemmer av festlyden. Deretter gjør han det samme med de andre serviettene han kommer over, før husets frue oppdager bombardementet og får grepet inn. Far, altså undertegnede, har bedrevet panisk aktivitet på kjøkkenet og ikke fått med seg siste opptrinn. Det eneste han ser er brussøl på bordet, hvorpå han velvilligst legger en bunke servietter til disposisjon rett foran kastefantomet, som dermed kan gjenoppta aktiviteten, før mor atter en gang får grepet inn.

På dette stadiet bæres bursdagskaken i all hast inn, i håp om å unngå at selskapet går totalt i oppløsning. Svett og rød i fjeset leder far med sprukken stemme an i «Hurra for deg...». Og de aller fleste, med unntak av et par som befinner seg under bordet, synger faktisk med!

I brøkdelen av et sekund tror vi dette skal gå riktig bra. At den klissete sjokoladekaken spises med hendene, mens Soloen drikkes med teskje, er i denne sammenheng for en bagatell å regne.

Så er det en kreativ sjel, som i skyggen av den oppmerksomhet brus-serviett-kasteren er blitt til del, finner ut at han får spennende mønstre i pannen, og for den del over resten av hodet, om han bare klemmer ansiktet ned i sjokoladekaken. Suksessen brer seg raskt rundt bordet.

Jeg er selv av den oppfatning at jeg på dette tidspunkt ikke gjør annet enn å drive tvingende nødvendig skadeforebyggende arbeid, med dertil hørende beskjeder avgitt i nødvendig volum, til festens kake-kamuflerte deltakere. Husfruen er av en annen mening. Hun sier jeg må dempe meg om ikke alle barna heretter skal snakke om meg som den slemme pappaen i klassen. Det kan ikke utelukkes at jeg med vilt blikk, og i fistel, sier noe i retning av «..det gir jeg blaffen i».

Festen går sin gang. De første henvendelser av typen: «Han slo meg i hodet med peispusten..» blir møtt med velvillige «..neimen huff da, få se, ble det sår?». Etter 10-12 liknende anklager er svaret «...ta rennafart og slå tilbake!» Dette kan i ettertid synes noe upedagogisk, men må ses i den riktige historiske kontekst.

Ved festens avslutning har samtlige fem jenter i selskapet forskanset seg på et rom for seg selv. Alle er angivelig skadet. Nærmere undersøkelser viser at to har mindre skader, en av dem i foten etter et dristig hopp ned en trapp, og en i leppen etter sammenstøt med noe hardt, mens de tre andre later som, for å vise sin solidaritet.

Med skjorteflakene i delvis uorden og håret til alle kanter mottar jeg hentende foreldre med et tiltvunget: «He, he - det var noe til livlig gjeng, ja...»

Ved neste barneselskapelighet skal det leies inn forsterkninger. Det klages på pengemangel i Forsvaret. Jeg begriper ikke hva som er så galt med å la for eksempel Sivilforsvaret ta betalte private oppdrag for å skjøte på finansene. Skulle det by seg en mulighet skriver jeg meg øverst på listen. Det er bare 139 dager og 4 timer til husets 5-åring fyller 6.