Kunne det være en guddom involvert? Richard Donner, regissør av filmene som gjorde Keiko til stjerne, så det som et tegn fra oven at Keiko svømte nettopp til Norge. Spekkhoggeren ble ledet hit av en slags hvalgud, mente amerikaneren. Keiko ble sendt til oss så vi skulle slutte å spise mer hvalkjøtt...

Nei, det er ikke enkelt å forklare hvorfor Keiko bare svømte forbi store fiskestimer i Nordatlanteren og kom til Halsa. Verdens fremste ekspert på spekkhoggere, finske Tiu Similä, er overbevist om at 20 års temming og fangenskap betyr at Keiko aldri kan bli vill igjen. Hele tanken om at mennesker skal trene ham «tilbake til naturen» er meningsløs, sier Similä.

Men den overraskende gjesten hadde skaffet Norge et problem. Hva i all verden skulle man gjøre med den vennlige latsabben?

Halsa ble invadert av internasjonal presse og skuelystne. Bilder av norske barn som badet med Keiko fløy verden over. Den engelske storavisen The Times mente at Keiko kom til Norge fordi den savnet menneskelig oppmerksomhet. «Det sies at Keiko fornøyd spiste fisk som klappende familier kastet til ham — en spekkhogger lykkelig uvitende om at han er gjest i en nasjon av hvalmordere» skrev avisen. Amerikanerne var skrekkslagne. Keiko hadde svømt til barbarene som spiser hvaler. En av oss hadde til og med beregnet hvor mange kjøttkaker det kunne bli av Keiko.

Da en forsker antydet at den tamme hvalen kom til å sulte i hjel og derfor burde avlives, brøt spetakkelet løs. Forskeren ble drapstruet, og norske myndigheter måtte berolige hysteriske utlendinger: Neida. Norge har ikke planer om å skyte Keiko. Spekkhoggere har tross alt vært totalfredet i mange år her i landet...

Fiskeridirektoratet i Bergen satt plutselig med ansvaret for Keiko. Men det er forskjell på fiskekvoter og ett enkelt, forvirret sjøpattedyr med tilnærmet helgenstatus. Det fortelles at humorister i direktoratet kjøpte av en oppblåsbar «Keiko». Hver gang noen hadde gjort en tjenestereise, var det fare for at hvalballongen hadde overtatt kontorstolen når vedkommende kom tilbake.

Nå er luften gått ut av ballongen, og direktoratet har loset dyret inn i smult farvann i Taknesbukta på Nordmøre. Der mates Keiko nå med 60 kilo sild daglig. Dessuten har han personlig trener. Håpet er at han slår følge når en flokk ville spekkhoggere eventuelt stikker innom i løpet av vinteren.

Sett fra norsk side er Keiko faktisk en nyttig gjest. Vår «pene behandling» av det skakkjørte dyret har smeltet amerikanernes hjerter. De er lykkelige for å kunne fortsette å pøse ut millioner, 140 millioner kroner er brukt til nå, på et prosjekt som de fleste nordmenn ser på som fullkomment latterlig. Men det blir jo turister av slikt. Og penger. Halsa kommune ble bekymret da Keiko kanskje skulle flyttes lenger nord i landet. Det er jo en verdenkjendis de har i pensjon!

Også eksporten til USA er reddet. Den kjente «sjøhyrde» og norges-uvenn Paul Watson truet med å trekke Norge ned i sølen om noe skulle tilstøte Keiko. Det var nok best å gi hvalflyktningen og hele hoffet hans asyl...

Resultatet kan leses av e-posten som kommer til Fiskeridirektoratet. Både enkeltpersoner og organisasjoner takker Norge for at vi har lagt til rette for at forsøket på å lære hvalen å bli vill, kan fortsette.

I en liten periode strømmet det riktig nok inn mail fra Australia - med et helt annet innhold. Etter en artikkel i en Melbourne-avis appellerte bekymrede australiere: Det stakkars dyret måtte fanges og plasseres i en egnet dyrepark. Slik kunne den bli tatt godt vare på, helst i et område med godt og varmt vann...

Men hvorfor kom Keiko hit? Tre års «skolegang», med opptil 12 forskere som lærere kan ha vært forgjeves. Fra hvalen ble fraktet med fly fra USA til Island, var optimismen stor. Og i sommer så det riktig så bra ut. Riktig nok kom Keiko tilbake til treningssenteret på Vestmannaeyjar bare etter fire dager første gang han ble lokket til havs for å slå seg sammen med en spekkhoggerflokk.

Neste forsøk gikk bedre. Keiko svømte sammen med flokken langs hele sørkysten av Island. Men da flokken dreide nordover for å jakte langs østkysten, fortsatte Keiko rett frem. Alene. Helt til han traff Nordmøre.

Og så lenge Keiko holder seg i våre farvann er han faktisk en norsk spekkhogger. Fiskeridirektoratet bestemmer hvem som får gjøre hva med ham. Og skulle han finne på å svømme sin vei fra Halsa, så vil kanskje noen trekke et stille lettelsens sukk.

Som en kilde i Fiskeridirektoratet sier: Spekkhoggeren er et rovdyr med jaktinstinkt. Men det er også et nokså intelligent dyr. Når Keiko ikke trenger å jakte for å bli mett, foretrekker den et behagelig liv med faste måltider. Det blir som med katten. Den har lurt oss mennesker trill rundt i tusener av år...