Boken fra Yssen, som lanseres i dag, kommer ut nøyaktig to år etter at Gerd-Liv Valla gikk av som LO-leder etter mobbeanklagene, skriver Aftenposten.no.

Yssen var internasjonal sekretær i LO da hun etter hvert kom i konflikt med LO-lederen. Yssen oppfattet at hun ble mobbet av Valla, mens den tidligere LO-lederen forventet seg noe helt annet av «LOs utenriksminister» enn det Yssen presterte. Til slutt sa Yssen opp jobben i all offentlighet gjennom VG, der hun i et langt brev redegjorde for den mobbingen hun mente hun var blitt utsatt for.


Les hele oppsigelsesbrevet til Ingunn Yssen her.

I oktober 2007 kom Valla med sin versjon av konflikten i «Prosessen». «Vi kan alle bli den lille» bærer også preg av å være Yssens tilsvar. Hun har ikke villet kommentere innholdet i boken før dagens lansering, men har sagt til til Dagens Næringsliv at boken ikke er ment som et nytt angrep på Valla.

Boken inneholder likevel nye, detaljerte beskrivelser av hvordan Yssen opplevde hverdagen i LO, og hvordan hun følte seg presset til å si opp som følge av sin kritiske holdning til Vallas lederstil og deler av LOs holdninger.

«Et tilbud jeg ikke kunne si nei til» Yssen beskriver blant annet det personlige oppvaskmøtet hun og Valla hadde 14. august 2006, der Yssen følte et sterkt press på seg til å søke plass på Forsvarets høgskole:

På en halvtime hadde Forsvarets høgskole gått fra å være en sak til besvær for Valla til å bli et tilbud jeg ikke kunne si nei til. Jeg sa nei... ...Valla konkluderte med at vi, det vil si jeg, fikk tenke på saken. Jeg vet hvor mannen din jobber, nevnte hun også.

På denne tiden var Yssens mann ansatt i FAFO, der Valla var styreleder. Yssen skriver at hun oppfattet bemerkningen som en trussel.

Artikkelen fortsetter under bildet. ..

Gerd-Liv Valla på pressekonferansen der hun trakk seg som LO-leder. (FOTO: Morten F. Holm / SCANPIX)
Bjelland, Håvard

Beleiret av journalister

Da Ingunn Yssen til slutt valgte å si opp sin stilling, gikk oppsigelsesbrevet både til LO-lederen og til VG. Yssen beskriver oppsigelsen som et planlagt mediestunt — hun hadde på forhånd godkjent VGs artikkel - men understreker at hun ikke var forberedt på det massive mediekjøret.

«De (journalistene, red. anm.) hadde omringet huset, noe de kom til å fortsette med de andre dagene saken toppet seg... ...I alt kaoset som oppsto så jeg hvilken ulempe det var å bo i hus. Journalistene og fotografene kunne se inn, og gjorde det også. Jeg angret på at jeg aldri hadde villet ha gardiner. Jeg fikk ikke engang laget kaffe; kjøkkenet var det rommet i huset med best innsyn».

Yssen går ikke bare til felts mot Gerd-Liv Valla, men tar også et hardt oppgjør med hele LO-organisasjonen - og med kravet til servilitet og «lojalitet» som etter hennes mening gjennomsyret bevegelsen.

«LO tok aldri et oppgjør med Vallas lederstil, som hadde rammet meg og andre – ikke engang etter at sjokket var over. Kritikken av LO for at de hadde nedsatt en ekstern granskningskommisjon, ble videreført fra mange hold. LOs egne tillitsvalgte – som Stensrud og Lekang – bekreftet at de hadde opplevd noe lignende som meg. I tillegg til disse to hadde tre andre fortalt Torstein Tranøy at de hadde sagt opp stillingene sine hvis Valla hadde blitt sittende. Likevel forble det taust i LO. De offentliggjorde ikke Fougner-rapporten, og vi fikk aldri et samlet bilde av hva de faktisk ahdde gjort for å imøtegå kritikken fra utvalget av mangelfulle arbeidsmiljørutiner,» heter det i boken.

Helvete

Yssen mener at LO-sekretariatet gikk langt for å renvaske sin leder, og at man fulgte en nøye planlagt strategi for å tåkelegge kritikken i rapporten fra Fougner-utvalget.

Sekretariatet bestemte seg for å ikke å behandle rapporten, og vedtok også at den ikke skulle offentliggjøres. Yssen hevder at dette var et krav Gerd-Liv Valla stilte for å gå av.

«En rapport unndratt offentlighet fratok utvalgets medlemmer muligheten til å ta til motmæle mot det som ble sagt i offentligheten av Valla og andre,» skriver Yssen.

Yssen siterer også Valla slik: «Du kan ikke snakke stygt om meg, Ingunn. For det betyr at du snakker stygt om hele LO.»

Yssen kritiserer også advokat Håkon Bleken, som både representerte Valla under høringene i Fougner-utvalget, og samtidig var LOs advokat.

Yssen sa opp sin stilling som leder av LOs internasjonale avdeling 10. januar 2007, etter å ha vært sykmeldt i flere måneder. I boken oppsummerer hun opplevelsen slik:

«Det har vært et helvete, men det var verdt det»

Hva synes du om Valla/Yssen-saken? Si din mening her.