EUs felles utenriks— og sikkerhetspolitikk (CFSP) er et rart dyr som både eksisterer og ikke eksisterer på samme tid.

På den ene siden er CFSP pent plassert i EUs byggverk. Gjennom Maastricht-traktaten kom den inn som en av pilarene i samarbeidet fra 1993. Senere har EU utviklet elementer av felles politikk. Unionen opptrer ofte samlet i FN. Etter hvert har den felles utenrikspolitikken smeltet sammen med arbeidet for felles forsvars- og sikkerhetspolitikk, som også har begynt å materialisere seg blant annet ved etableringen av en utrykningsstyrke.

Men det går smått og hver gang det gjelder noe viktig, inntrer handlingslammelsen.

«Utenriksminister»

Ett av mange problemer i utenrikspolitikken er at EU ikke har greid å bestemme seg for hvem som skal være «utenriksminister». I dag opptrer EU ofte med to. Spanjolen Javier Solana er Rådets, medlemslandenes, mann som såkalt «høyrepresentant» for utenriks- og sikkerhetspolitikk. Briten Chris Patten er ansvarlig for utenrikspolitikk i Kommisjonen.

Et større problem er at EU-landene ofte er innbyrdes uenige. Og enda viktigere; å utarbeide en felles politikk er i seg selv en trussel mot enkelte lands ønske om å opptre som stormakter på egen hånd.

I krangelen omkring USAs Irak-politikk har dette manifestert seg på grelleste vis. Tyskland og Frankrike, med en viss støtte fra noen andre, har ønsket å markere Europa som en motpol til USA. Det har de to tradisjonelle stormaktene gjort til gagns, i FNs sikkerhetsråd og i NATOs diskusjon om støtte til Tyrkia i tilfelle et irakisk angrep.

Den tysk-franske aksen har støtt an mot Storbritannia, Spania og Italia som like bestemt har stilt seg bak USA.

Maktkampen er naturligvis av stor interesse for USA. Skulle EU greie å samle seg om en kraftfull utenrikspolitisk kurs, kan USA få en konkurrent til sitt hegemoni i verdenspolitikken.

Mange tror derfor at USAs frittalende forsvarsminister Donald Rumsfeld prøvde å fiske i rørt vann da han kom med sine nå berømte uttalelser om «det gamle og det nye Europa». Som kommentator Mary Dejevsky i The Independent har påpekt, var det egentlig ikke akkurat dette Rumsfeld sa. Men Rumsfeld har ikke sett behov for å rette opp, for bemerkningen har vært med på å skape en kjedereaksjon som kan være banesåret for en felles europeisk utenrikspolitikk.

USA-heiing

Et nytt høydepunkt kom da Storbritannia, Spania og Italia sammen med noen andre EU-land og - delikat nok - søkerlandene Ungarn, Polen og Tsjekkia sendte ut et opprop til støtte for USA i Irak-konflikten. Deretter kom ytterligere 10 sentral- og østeuropeiske land på banen med sitt eget støtteopprop til USA.

All USA-heiingen fra de nye demokratiene i øst fikk Frankrikes president Jacques Chirac til å skjelle og smelle på EU-toppmøtet sist mandag. Landene skulle simpelthen holde kjeft og overlate dette til dem som kan utenrikspolitikk, mente Chirac.

Reaksjonene østfra har ikke latt vente på seg. Nå regner «alle» med at de fleste av EUs 10 nye medlemsland vil slutte seg til Storbritannia & Co., og effektivt stanse utvikling i retning av at EU tar rollen som et globalt korrektiv til USA.

Det virker logisk. De nye landene er takknemlige for all USAs støtte i forbindelse med løsrivelsen fra Sovjetunionen.

Likevel skal vi være forsiktige med å trekke konklusjoner. Avisen Financial Times undersøkte nylig hvordan EUs kommende medlemsland i øst opptrådte under voteringer i FN. Det viste seg at de i stadig økende grad stemmer sammen med EU - i motsetning til USA, som stor grad stemmer annerledes.

I det lange løp kan samarbeidet med naboene Frankrike og Tyskland bli viktigere for de nye EU-medlemmene enn samarbeidet med USA.