VÅREN 2001 . Olta William Anoumou var inne til intervju på en stilling i Utlendingsnemnda (UNE), rådgiver for avdelingen Afrika og Midtøsten. I intervjuet fikk han blant annet spørsmål om sine norskkunskaper: _— Jobbintervjuet som nå pågår og søknadsbrevet jeg sendte, er en målestokk for dette. Dersom dette ikke er nok, kan jeg opplyse at jeg også skriver dikt på norsk, sier Olta.

Intervjueren bryter ut i en rungende lattersalve. Så fortsetter intervjuet._

45-ÅRINGEN er født i Grand-Popo i Benin og kom til Bergen i 1988. Etter å ha fullført videregående, tok han høyere utdanning i Frankrike, Norge og Spania. Han er en allsidig, språkmektig (behersker fire språk flytende) og velutdannet mann med faglig bakgrunn i juss, transportøkonomi og internasjonalt humanitært hjelpearbeid. Han har hatt oppdrag innenfor nødhjelp og flyktningsarbeid i Afrika. Og han har forelest ved Universitetet i Bergen om «Norge som innvandringsland».

I «Vesle Svarte Sambo er voksen og bor nå i Norge», tar Olta William Anoumou (eller Djopo, som han kaller seg) leseren med på blant annet sine bestrebelser med å komme inn på arbeidsmarkedet. Hans fortelling vant forlaget Lockerts minoritetskonkurranse.

OLTA WILLIAM ANOUMOU ble også «Topp 10 vinner» i 2006. Sammen med ni andre innvandrere ble han av en nettverksorganisasjon valgt ut som en internasjonal rollemodell og ressurs i det norske samfunnet. En kåring som er en reaksjon på at utlendinger med skyhøy kompetanse har trøbbel med å få jobb i Norge. Olta William og de andre prisvinnerne ble i desember brettet ut over Aftenpostens førsteside. I avisens omtale het det: «Han har høy ekspertise på selve integreringsprosessen».

Den Benin-fødte forfatterens veldokumenterte historier illustrerer hva mange ikke-vestlige må gjennomgå på arbeidsmarkedet. I perioden 1998-2002 var Olta William selv et tall i denne dystre ledighetsstatistikken.

NESTE I REKKEN av Olta Williams mislykkede søknader var til en stilling som barnevernkonsulent i Stavanger kommune, oppvekst og levekår, flyktningeseksjonen:

«... da den ansvarlige likevel skulle til Bergen, ble Djopo innkalt til intervju ... intervjuet ble gjennomført der og da, uten å følge de formalitetene som er normale i forbindelse med offentlige ansettelser, noe som det er et helt klart regelverk for. En fagforeningsrepresentant, avdelingens leder og en ansatt ved avdelingen skal være til stede under slike intervjuer. Dette intervjuet ble imidlertid gjennomført på tomannshånd. Djopo ble ikke funnet kvalifisert for den utlyste stillingen ... det var selvsagt surt, men viktigere var det som syntes å være offentlige etaters åpenbare brudd på etablerte regelverk ...»

FØRERKORT: I 2001 opplevde Olta William det han karakteriserer som sin merkeligste erfaring fra arbeidsmarkedet: « ...Djopo hadde søkt stilling som flyktningeguidekoordinator for Røde Kors i Bodø. Han ble oppringt og spurt om han kunne stille til intervju i Bodø noen dager senere - Selvsagt, svarte Djopo, - at, ja, det kunne han. To dager før intervjuet ble han oppringt med spørsmål om han hadde førerkort. Djopo svarte nei på spørsmålet. Straks etterpå ble han oppringt igjen med beskjed om at det likevel ikke var nødvendig for ham å stille til intervju ... etter hvert fikk Djopo et brev fra Røde Kors der de beklaget hendelsen og grunngav at avgjørelsen ble tatt av økonomiske hensyn. Djopo ble mildt sagt forvirret og visste ikke hva han skulle tro. Kravet til gyldig førerkort var ikke nevnt i stillingsutlysningen ... Djopo kunne bare riste på hodet og tilskrive det hele en grov mangel av profesjonalisme, i beste fall».

Han fremhever at det finnes mange ulike grunner til at ikke-vestlige innvandrere ikke får jobb. Som blant annet språkvansker, mangelfulle kvalifikasjoner eller utdanning fra utlandet som ikke godkjennes.

— Men hvis man er like god eller bedre enn andre søkere og likevel ikke når opp, er det nærliggende å spørre om diskriminering kan være en årsak, påpeker han.

DEN UTRETTELIGE jobbsøkeren trekker frem enda en episode der han hadde mistanke om diskriminering i det offentlige arbeidsmarkedet. Saken ble omtalt i BT.

I 2004 søkte han en stilling som fagteamrådgiver innen barne, ungdoms- og familieetaten (Bufetat). Flere uker etter at han sendte søknaden, hørte han ikke et ord fra etaten, verken om at søknaden var mottatt eller innkalling til intervju. Han ringte, ba om søkerlisten og oppdaget at han var den eneste søkeren med innvandrerbakgrunn. Regelverket innen offentlig forvaltning krever at minst en søker med innvandrerbakgrunn skal til intervju.

— Men hvor mange innvandrere er klar over denne fordelen de har fått? Hvordan har myndighetene informert om dette, og hvordan man skal gå frem for å dra nytte av disse rettighetene? Hvordan kan vi forsikre oss mot den uskrevne diskriminerende praksis, det endelige valget av den som får jobben?

Olta William klagde, Bufetat måtte innrøme feil, og han ble innkalt til det han opplevde som et proforma-intervju.

Jobben fikk han selvsagt ikke.

LOVVERKET gir rett til å klage, dersom personer med utenlandsk bakgrunn føler seg diskriminert i streben etter en stilling. Men Olta William spør seg:

— Hva er vitsen med å klage mot en institusjon som ikke ville ansette folk, kanskje på grunn av en hudfarge? Det fører ikke noe godt med seg å presse noen til å ansette en person de ikke vil ha. Det er de inngrodde holdningene og verdiene i bunn som må endres, mener han.

Forfatteren er ikke tilhenger av kvotering for innvandrere.

— Ansettelsesprosessene må heller være gjenstand for oppfølging og kontroll av en utenforstående instans, for å sikre at enhver kandidat vurderes for hans eller hennes kvalifikasjoner. Det er det eneste som nytter for at regelverkets intensjon skal oppnås.

HALLO! TELEFONINTERVJU . Olta William mener det finnes en form for proteksjonisme av egne i den offentlige forvaltningen i Norge, en statlig ukultur han tror ikke nødvendigsvis bare rammer utlendninger. I boken forteller Olta William om da han søkte stilling som førstekonsulent i Utenriksdepartementet, Regionavdelingen, seksjon for sørlige og vestlige Afrika:

« ...til sin store forbauselse ble Djopo kontaktet via telefon for avtale om telefonintervju ...han hadde aldri hørt om en slik intervjuteknikk ...Djopo sendte skriftlig anmodning om at dersom ikke samtlige kandidater skulle intervjues per telefon, ville han foretrekke å stille personlig til intervju. Han fikk gehør for dette ...Djopo fikk svært gode tilbakemeldinger på kvalifikasjonene, men siden han ikke hadde den nødvendige erfaringen fra UD var han ikke aktuell for stillingen ... Djopo fikk seg for å spørre om hvordan eksterne søkere kunne få stilling hos UD uten erfaring fra UD, når ikke UD ansetter folk som ikke har erfaring fra UD ?

SØKTE TI JOBBER . Olta William Anoumous fortelling ble utgitt i vår, men først i høst ble boken «oppdaget» og anmeldt av aviser som BT og Dagen. Han ville komme med en vekker til samfunnet. Skape debatt. Men foreløpig har han ikke fått den responsen han hadde ønsket seg.

Siden 2003 har forfatteren vært miljøterapeut i barneverntjenesten på Askøy og jobbet med enslige mindreårige med innvandrerbakgrunn. En grei og meningsfull jobb.

— Men jeg ønsker større utfordringer tilpasset den erfaringen og utdannelsen jeg har, påpeker han.

Etter at den prisbelønte fortellingen om integrering kom ut, har innvandreren, som omtales som «ekspert på integrering», søkt ikke mindre enn ti stillinger, fem i Integrerings- og mangfolddirektoratet (IMDi) , to i UDI og tre i Arbeids- og Inkluderingsdepartementet. Olta William har gitt boken personlig til IMDi-direktør Osmund Kaldheim. Uten at det førte ham noe nærmere en ny, spennende jobb.

Olta William rister på hodet.

— Jeg er ikke blitt innkalt til et eneste intervju. Det er litt av et paradoks. Er det ikke?

PS! Av 7000 utlyste stillinger i statsforvaltningen fra juni 2004 til juni 2005, ble 1546 søkere med ikke-vestlig bakgrunn innkalt til intervju. 430 fikk jobb. Det er nesten en av fire. 26. april i fjor sa IMDI-direktør Osmund Kaldheim følgende til BT:

— Det viser også at mange er innvandrere er kvalifiserte til utlyste jobber. Problemet er at de ofte ikke kommer til intervju.

Christiansen, Roar