• Hvis det finnes et helvete, er dette det nærmeste vi kommer.

JOHN SUND

Bang Muang, Thailand

Den erfarne drapsetterforskeren Asbjørn Hansen i Kripos setter på arbeidsforholdene — i en park ved et tempel noen mil nord for Khao Lak.

Han har tidligere vært på ferie i Thailand. Da telefonen ringte grytidlig 3. juledag, var han klar for å reise tilbake til Sørøst-Asia.

— Vi har ikke vært i nærheten av liknende katastrofe i Norge. Det skal noe til for å forberede seg psykisk til slike forhold, men på vei til alle saker tenker jeg gjennom en i-verste-fall-teori for å bygge meg opp mentalt, sier han.

Må sprayes

Hansen har ikke sett navnelisten med de over 1000 nordmennene som fryktes omkommet, men et vennepar av datteren er blant de savnede i Thailand.

— Jeg tenker på den tragedien alle disse menneskene må ha opplevd. Folk var i feriestemning, så skjer det ufattelige uten forvarsel.

Området er ikke avsperret og det vrimler av hjelpearbeidere og frivillige. De har begrenset tilgang på strøm og de mangler rennende vann. Innimellom kommer en og annen løshund streifende forbi.

Midt i den hektiske aktiviteten står også Ole Størseth (35).

— Det mest ekstreme jeg har vært utsatt for. Jeg har håndtert slike arbeidsoppgaver før, men ikke i dette omfanget, sier Størseth, som til daglig er teknisk etterforsker i Kripos.

Stadig sprayer hjelpearbeidere kjemikalier over de døde for å redusere smittefaren. Likene som er registrert skal inn i kjølecontainere, men foreløpig er det få på stedet. Først seks dager etter ulykken ble det lagt tørris på ofrene.

Får reaksjoner

For hver dag blir arbeidsforholdene verre - kanskje strekker ikke tiden til.

— Fluer kan være farlige smittebærere. Myndighetene kan gripe inn og stoppe arbeidet om det oppstår fare for en gedigen epidemi. En slik avgjørelse blir i tilfelle tatt på regjeringsnivå, men det hadde vært forsmedelig å stoppe prosessen som er i gang, sier Kripos' leder Reidar Nilsen.

Kripos etablerte seg i en av de tre åstedsbasene i Thailand nyttårsaften og rakk den første dagen og sikre prøver fra syv døde. Om kvelden på hotellet i Phuket kom også inntrykkene.

— Da jeg snakket med mitt barnebarn på to år i telefonen, begynte jeg å tenke på de små kroppene som ligger ved tempelet. Da fikk jeg en reaksjon. Da kom tårene, erkjenner Asbjørn Hansen.

Et ledd i bearbeidingen er hyppige samtaler mellom kollegene. I tillegg får de regelmessig fridager for å koble av.

— De jobber under forferdelige arbeidsforhold, men vil bli fulgt opp tett underveis. Vi er nødt til å ha debrifing, sier leder Nilsen.

Ifølge Asbjørn Hansen har de så langt blitt spart for reaksjoner.

— Det er ikke mulig å forholde seg følelsesløs, men vi må fokusere på at dette er en jobb. Det er bare omgivelsene og omstendighetene som er annerledes, sier han.

— Hvorfor gjør du dette frivillig?

— Det er alltid tragisk å miste noen, men det blir en ekstra belastning når de pårørende ikke får svar. Jeg ønsker bidra til at de kan få en grav å gå til, og at flest mulig av de døde kan begraves på sitt hjemsted, sier Hansen.