NORDLANDSSYKEHUSET i Bodø, onsdag 17. november. Fra vinduet stirrer pasienter og ansatte på Tore Møller i det han skritter ut fra akuttpsykiatrisk avdeling. I en liten bag bærer han det han har laget på arbeidsstuen. Ellers har han bare det han går i, og nye briller, som han måtte kjøpe mens han var innlagt i Bodø.

Et par timer senere passerer flyet over Nordlandssykehuset i et svakt mørketidslys. Tore skal hjem til Narvik — etter sin tredje innleggelse på ett år.

  • **Les også:

Ekspertene: Ta syke Golfkrig-veteraner på alvor**

Artikkelen fortsetter under bildet.

H�vard Bjelland

HJEMME I BOFELLESSKAPET henter han medisiner på kontoret hos pleierne, får utlevert nøkkel til leiligheten og plukker opp posten. Leiligheten er akkurat som den var da han forlot den. Han setter umiddelbart i gang med å rydde. Fjerner en spritflaske og to vinflasker fra bordet.

Tore husker ikke noe fra de siste ukene, vet ikke hvor lenge han har vært innlagt i Bodø. Kalenderen viser september. Klokken står på sommertid.

Hva var det som skjedde?

Han orker ikke tenke på hvorfor han havnet på sykehus — igjen.

Ikke ennå.

Den første natten hjemme etter sykehusoppholdet sover Tore dårlig.

Dagens prosjekt er å rydde i leiligheten, samt å betale regninger og handle. Trygden er kommet. Han går fort gjennom gatene i Narvik. Spesielt ved én sidegate er han på vakt. Han ser for seg snikskyttere, som i Sarajevo.

FREDAG ELLER LØRDAG? De første dagene etter hjemkomsten flyter over i hverandre. Medisinen virker tungt.

— Det er som et mentalt blyteppe.

Tiden går stort sett med til å sitte i sofaen. Det er ikke mye han orker. Han må bare ta det rolig, hvis ikke kan han bli dårligere igjen, mener han.

Tore har resignert, orker ikke krige mer mot staten og Forsvaret.

— Jeg jager etter fred og ro. Dette har vært en av de roligste dagene på flere år, sier han. En pleier er innom og spør om han ikke skal lufte seg litt.

Før innleggelsen hadde han selv trappet ned på medisin. Isteden økte han på med selvmedisinering. Alkohol.

— Jeg må ikke drikke og heller ikke engasjere meg i noe.

Han blir oppbrakt av et oppslag om seinskader på sivile og deformerte barn i Falluja i Irak. Det er slike ting som fyrer ham opp.

Artikkelen fortsetter under bildet.

H�vard Bjelland

20. NOVEMBER , tre dager etter at han kom hjem fra akuttpsykiatrisk i Bodø. Tore sitter helt utslått av medisin i sofaen igjen. TV-en står på med reprise fra gårsdagens nyhetssending. På skjermen dukker forsvarsminister Grete Faremo opp. Smilende forteller hun at regjeringen bevilger 100 millioner kroner «ekstra» til å ordne opp i de gamle erstatningssakene raskere. Men Faremo-pengene er i praksis ikke nye. Det er midler regjeringen allerede har forpliktet seg til å betale ut gjennom den nye kompensasjonsordningen.

Over 190 krigsveteraner har fremsatt krav om kompensasjon for psykisk belastningsskade. Blant disse er Tore, som er hundre prosent ufør med flere alvorlige psykiske diagnoser relatert til tjenesten.

Det er snart 20 år siden Tore returnerte fra tjenesten i Golfen og Bosnia. Ødelagt for livet. Han sitter med lukkede øyne og får ikke med seg noe av det forsvarsministeren sier.

Narvik, en drøy måned senere. Det er romjul. For første gang på ett år har Tore klippet seg. To røde stearinlys, den eneste julepynten han har, er det som gir lys i leiligheten. På bordet, i kroken med utsikt til kirken, ligger en åpen bibel.

Han meldte seg ut av statskirken da han begynte å lese i Bibelen.

— Jeg har grepet den boken der. Enten blir man kristen, eller så tar man livet av seg, sier Tore.

I HELE JULEN har Tore sittet her. Mutters alene. Han har selv valgt det. Moren og søsknene bor på Østlandet, faren i Bjerkvik.

— Det var helt greit å være alene på julaften. Det har vært slik siden 90-tallet. Føler meg mest vel da. Jeg laget ribbe og så på TV.

Han blir ikke ensom, forteller han. Det er så mye som foregår her oppe, utdyper Tore og peker på hodet.

Han føler seg litt lettere nå enn i dagene etter at han ble utskrevet.

— Jeg skal aldri mer til Bodø, jeg var innlagt i julen i fjor. Det siste året har gått så inn i hampen fort. Det er akkurat som om alt har stått stille, sier han.

Tore forteller at han 2. juledag var en tur på puben Narvikguten og «tok seg fire-fem øl».

— Jeg kom i snakk med en Libanon-veteran der, han fortalte om en han kjente fra tjenesten som hadde hengt seg.

Utenfor smeller det med ujevne mellomrom. Nyttårsfyrverkeri på forskudd.

— Jeg reagerer på enkelte av smellene.

Tore forteller om granater som detonerte rundt ham ute i ørkenen i Irak. Beskytninger i Bosnia. Han sto midt i krigshandlingene, som mål for snikskyttere.

— Det smalt noe djevelsk.

Det var også skudd som gjorde at Tore måtte flytte fra huset og hjembygden Bjerkvik. Det smalt for ofte fra militærleiren Elvegårdsmoen, som lå like i nærheten. Han fikk krigen rett i stuen. Konstante flashback. Nå har han fått solgt gamlehuset og tomten for noen få hundre tusen kroner.

— Jeg kunne nok fått mye mer, men er ingen hushai. Nå er gjelden slettet. Jeg har mer trygghet og kan betale regningene mine, sier han.

Det har ikke alltid vært slik.

«... en mann hadde gått berserk og blant annet forsøkt å sette fyr på gresset utenfor en bolig. - Det var en person som var i ubalanse som hadde kastet bensin og forsøkt å tenne på, får fremover.no opplyst av politiet.»

— Det hadde tårnet seg opp for meg.

Vansker i møtet med Nav, papirer, utgifter, regninger, penger som ikke strekker til, uvissheten rundt alt han ble eksponert for av giftstoffer under Golfkrigen, hatet mot Forsvaret, den endeløse kampen mot staten for erstatning for et ødelagt liv.

Til slutt var det nok.

— Jeg var også lei medisiner og drakk brennevin. Jeg tåler ikke brennevin.

Han ville sage ned flaggstangen utenfor leilighetskomplekset. Men han fant ikke noe å sage med og tente på i stedet.

Artikkelen fortsetter under bildet.

H�vard Bjelland

Brannvesenet rykket ut. Politiet kom. Tore roet seg etter hvert. Han måtte legges inn på sykehus etter den hendelsen i slutten av september.

— Peppersprayen var bare barnemat i forhold til de psykosomatiske smertene jeg har kjent, så du kan tenke deg hvor høy smerteterskelen er blitt, sier han.

DET ER KVELD. Stummende mørkt. Tore liker mørketiden. Lyden av trinn og musikk i leiligheten over bryter stillheten. Playstation-spillet kaster lys opp i ansiktet hans. Han spiller krigsspill, mens han tar seg en Pokal-øl.

Han viser oss «fargeskrinet» sitt. Dosetten med medisiner.

— Jeg går på det de kaller antipsykotikaens Rolls-Royce. Uten medisiner balanserer jeg på slakk line.

Han leser Science News på nettet. Om en amerikansk forsker som mener Gulf War Illness skyldes hjerneskade.

Neste morgen. Medisinen er begynt å virke. Tore sitter i sofaen med lukkede øyne igjen. Han beskriver det som skjer i hodet som «steintungt». Etter noen lange minutter letner det litt.

— Jeg kan ikke snu meg bort og fornekte det. Jeg er syk, sier han.

Da han fikk tunge diagnoser på slutten av 90-tallet, så han alt falle i grus.

— Det med psykisk sykdom var så tabubelagt. Det er mer åpenhet i dag. Jeg må bare innrømme at det er slik det er. Jeg skjemmes ikke, sier han.

Artikkelen fortsetter under bildet.

H�vard Bjelland

HAN VOKSTE OPP i militærbygden Bjerkvik og var med i Norsk Folkehjelp og Ungdommens heimevern. Han jobbet også et år som røntgenassistent ved sykehuset i Narvik. 22 år gammel dro han ut som sanitetsmann.

— Det var ikke ren eventyrlyst. Jeg var arbeidsledig, og holdt på å sulte. Forsvaret søkte etter folk, og jeg hadde relevant sanitetsbakgrunn, sier Tore.

Det bar først til Saudi-Arabia og Irak i forbindelse med Golfkrigen i 1991, så rett til krigen på Balkan og Bosnia.

— Golfen gjorde meg syk. Allerede i 1993 sendte Forsvaret ut bekymringsmelding med spørsmål om vi hadde problemer og var syke. Ja, svarte jeg. Allerede den gang burde de vært mer på banen, sier Tore.

Rett etter tjeneste i Irak dro han med første kontingent til Bosnia og Tuzla. Det gjorde vondt til verst.

— Jeg ville ikke reise, men ble overtalt. Skulle aldri ha reist. Bosnia ødela meg. Det er det jævligste jeg har vært med på.

— Da jeg kom hjem, var jeg som en skrelt løk, jeg mistet to tredeler av meg selv. Til slutt satt jeg der og gapte, forteller han.

— Jeg var syk for lenge før det ble gjort noe, mener han.

Hukommelsen var borte i ti år.

— Livet har vært som å overleve Auschwitz.

Han hadde aldri tenkt tanken at han kunne bli ødelagt av utenlandstjenesten.

— Da jeg dro, var jeg ung og udødelig.

HAN RINGER advokaten. Statens Pensjonskasse behandler Tores krav om erstatning for psykisk belastningsskade. Advokaten har purret på svar nok en gang. I flere år har kampen for erstatning pågått. Pensjonskassen lovet å gi svar før jul. Spørsmålet er hvorvidt de krever enda en spesialisterklæring.

— Jeg orker ikke mer. Flere skjema. Papirer. Undersøkelser. De vet alt jeg har vært eksponert for og utsatt for.

Han sier pengene ikke betyr noe lenger.

— Det eneste jeg ønsker meg er midler til en enkel hytte ved sjøen eller på fjellet, et fristed til rekreasjon der jeg kan tusle for meg selv.

Den skadede veteranen oppsummerer 2010 som «et år som forsvant», «et år med veldig mye press». Krigen mot Forsvaret og staten har slettet ham ut, sier han.

— I 2011 må jeg tenke på meg selv. Helsen min. Det må bli et rolig år.

Han ser ikke langt fremover.

— Morgendagen vet ingen hva bringer. Jeg orker ikke bekymre meg mer.

Jeg må godta at jeg må gå på medisiner resten av livet, sier han.

Men krigen må ta slutt.