– Avisen The Guardian mener matvarekrisen er en større trussel enn terrorismen. FN omtaler den som the silent tsunami. Hvor alvorlig er situasjonen?

– Det er vanskelig å si, og det vil avhenge mye av verdenssamfunnets respons på krisen. Vi skal huske at vi gjennom flere tiår før denne krisen faktisk jobbet for å øke prisene på mat, og for mange bønder verden over vil den nye prissituasjonen utvilsomt by på muligheter. Men to store grupper står igjen som tapere: Jordløse bønder og fattig bybefolkning i utviklingslandene.

– Hva frykter du mest?

– Vi ser alt opptøyer i en rekke land, at mange grupper bruker misnøyen politisk. Regjeringer kan komme til å falle på grunn av matvareprisene, selv om de ikke har ansvaret for det som skjer. Det mest opplagte faremomentet på kort sikt er utsiktene til politisk uro, opptøyer og borgerkrig.

– Nordmenn er et rikt folk, og vi bruker bare hver niende krone på mat. Angår krisen oss?

– For meg handler dette om opplyst egeninteresse, som alltid har vært et bærende element for arbeiderbevegelsen: Man hjelper andre for å hjelpe seg selv. I en verden der masseødeleggelsesvåpen og andre voldsmidler blir tilgjengelig for stadig flere, er det i vår egen interesse å hindre ulikheter og nød. Det handler til syvende og sist om sikkerheten til våre barn og barnebarn.

– En av årsakene til de stigende matvareprisene er økende velstand og endrede forbruksmønstre i land som Kina og India – det skal vi vel dypest sett glede oss over?

– Så absolutt. Nylig så jeg en fattig kinesisk bonde som ble spurt om han hadde fått det bedre. Ja, svarte han, for nå spiser jeg kjøtt fire dager i uken. Vi skal selvsagt glede oss over fremskrittet til denne bonden, for det er forskjell på å være vegetarianer av nød i et fattig land og å velge det frivillig i Vesten. Men Kina har flere mennesker enn Afrika og Latin-Amerika til sammen, og fremveksten av en kinesisk og global middelklasse får enorme konsekvenser også for oss. Det må vi forholde oss til.

– Norge tjener seg søkkrikt på den høye oljeprisen, som skaper store problemer for mange fattige land – også ved å trekke opp matprisene. Gir det oss et spesielt moralsk ansvar?

– Ja. Vi tjener stadig mer på en forurensende virksomhet, det gir oss et særlig ansvar for å være sjenerøse. Og det er som sagt i vår egen interesse å være det.

– Ditt eget parti har en tradisjon for å idyllisere småbonden i utviklingslandene. Er det småbonden eller det industrielle landbruket som er veien frem?

– Det å forherlige småskalaproduksjon i utviklingslandene er det samme som å si ja til fortsatt fattigdom. Du får ikke økonomisk vekst med 60-70 prosent av befolkningen i jordbruket, og det er ikke riktig av oss å ønske at Afrika fortsatt skal være et folkemuseum.

I forrige uke var jeg på Papua Ny-Guinea. Det er mulig menneskene der er lykkeligere enn oss, men de dør unge av sykdommer vi ikke finner akseptable. Norske turister synes kanskje det er sjarmerende å bo der en natt, men de færreste ville bo der for livet. Fremtiden ligger ikke hos den fattige småbonden, men hos det jeg vil kalle Senterparti-bonden: Mellomstore og selveiende bønder med et marked å selge til.

– Apropos markedet: Er det på tide å gå bort fra den norske landbruksproteksjonismen, slik blant andre Bob Geldof har tatt til orde for?

– Dette er mer nyansert enn det gis inntrykk av. Vi har ikke restriksjoner på import fra de fattigste landene i dag, men likevel kjøper vi i liten grad maten deres. Forsøk med kjøttimport fra de fattigste afrikanske landene viser at problemet har å gjøre med dårlig infrastruktur, manglende kontinuitet i leveransene, annenrangs varer og våre egne krav til hygiene og sikkerhet, for å nevne noe.

– Bør vi ta et oppgjør med den norske skepsisen til genmodifisert mat, som vil kunne gi verden større avlinger?

– Her mener jeg vi bør skynde oss langsomt. Jeg sier ikke et absolutt nei, men det knytter seg stor usikkerhet til genmaten. Vi kan vente.

– Omlegging til biodrivstoff er en av årsakene til matvarekrisen – er det et blindspor?

– Nei, jeg mener at biodrivstoff i utgangspunktet er en god idé. Det sentrale er å få på plass kriterier for hva som er bærekraftig biodrivstoff. Her skjer det et viktig arbeid i regi av EU, og toppmøtet i Roma vil også bidra til at FN kommer skikkelig i gang med en internasjonal klassifisering.

– Hva vil være det viktigste norske budskapet i Roma?

– Det ene er behovet for en grønn revolusjon i Afrika, hvor jordbruksproduksjonen har gått tilbake, selv om jordbruksarealet er økt. Det andre er å få på plass et system for kontantoverføringer til verdens fattigste.

– Må vi belage oss på dyrere mat i Norge?

– Det er jeg rimelig sikker på. Og det tåler vi godt.

Hva synes du nordmenn bør gjøre i forhold til matvarekrisen? Si din mening under!

Lien, Kyrre